Haaland-Matlary og Paven.

        Hanne Haaland-Matlary har vært pavens rådgiver siden 1999, forteller Aftenposten oss i dag. ”Teologisk har han bidratt enormt mye. Han var så nøyaktig, så skikkelig. Og ikke minst er han dønn ærlig, hele tiden” – forteller Matlary oss i følge den samme artikkelen. Men denne dønne ærligheten, burde ikke den vært nok til å frigi de tusener av dokumenter som ligger i Vatikanet? De som beskriver aktivitetene til den største barnevoldtekstorganisasjonen historien har sett? Det var daværende Kardinal Ratzinger – den nå snart abdiserte x-pave Benedict – som hadde som oppgave å forvalte denne kunnskapen. Han fikk oppgaven av den forrige versjonen av menneskelig perfeksjon, Guds forrige stedfortreder på jord; Pave Johannes Paul II. En annen mann som visste å verne om sine favoritter. Dette var i tiden da Herr Ratzinger satt som prefekt for Troskongregasjonen – det som tidligere gikk under navnet Inkvisisjonen. Verdt å merke seg – som en positiv kommentar til menneskelig fremskritt – er at den Katolske Kirke ikke lenger kan utføre sitt barbari åpenlyst, som under inkvisisjonens tid. Grunnet århunderer med kritikk fra verdslige krefter, modernitet og vitenskap, må nå syndene skjules. Og dette har Matlarys tidligere mottaker av råd gjort på en meget effektiv måte. Han hadde denne oppgaven mens du var hans rådgiver, Matlary. Plaget det deg? Eller visste du ikke om det? Merk forresten også at den dagen den Katolske kirken etter press fra kritikere begynner å ta til orde for å bruke kondomer for å redde liv, så kommer den utvilsomt til å ta dette til inntekt for sin egen fortreffelighet og modernitet. “Se hvordan vi leder an i kampen for de trengende”.

          Hva sa du til ham, Matlary, da paven gjentok sine ødeleggende kommentarer om kondombruk i områder herjet av AIDS? Sa du som sant var, at hans dogmatiske oppfattelser av virkeligheten, hans tolkning av verden og menneskets plass i den, forankret som den er i en moralisme som kommer fra bronsealderen, drepte folk hver dag? Sa du det rett ut? Eller packet du det inn i ærbødighet? Kanskje dere ikke snakket om det i det hele tatt. I så fall; hvorfor ikke? Hva kan, i møte med denne mannen, på noen måte stoppe et menneske fra å skrike disse tingene ut i hans nærvær? Å kreve endringer og anger? Hva kan være viktigere? Hva kan ta presedens i en slik samtale?

Grunnen til at jeg “går etter” Matlary her, og ikke Paven selv, er denne; uten hengivenheten til millioner av mennesker ville ikke denne organisasjonen hatt noen makt. Uten beskyttelsen til seriøse tenkere og underdanige kirkegjengere ville ikke Ratzinger kunnet lære oss opp om moral. Han kunne ikke, med sin bronsealdermoral i sekken, fortalt folk at kondomer er verre enn AIDS, og på så vis hjulpet denne dødelige sykdommen å spre seg. Guttene hans kunne ikke voldtatt uten følger i årtier. Det er dere som har gitt dem denne makten og som enda forsyner dem med en tynn vegg av forsvar. De kunne ikke gjort det uten dere.

En annen grunn er at det er her, i den katolske kirken, at vi har fått bevisene. Jeg er sikker på at andre kirkesamfunn og trosretninger, inkludert Islam, har lignende avsløringer liggende i sin fremtid. Det følger med en ubegrunnet autoritetsordning at folk på toppen kan gjøre som de vil. Men jeg har vanskelig for å se for meg at noe islamsk land skal gå sine hellige menn etter i sømmene på en god del år enda.

For å ytterligere illustrere hvorfor det er de som følger kirkefedrene jeg prøver å stille til veggs; jeg vil nå komme med en horrible påstand. Irland, for å ta et tilfeldig land blant de mange som er blitt rammet av katolsk nestekjærlighet, er et land hvor prester har tatt for seg av forsvarsløse i årtier. Ikke bare voldtekter, men grusomme, voldelige overgrep har foregått i lang tid. Dette er ille. Men det som verre er (og her kommer den horrible påstanden); store deler, om ikke majoriteten, av Irlands befolkning var klar over dette! Tusener på tusener av barn har vært gjennom det. Tusener på tusener av vitnemål er hvisket til venner og familiemedlemmer i gråtende stunder i stille hjørner. Hundrevis av fedre og mødre har skønt det. Tusener har vært aktivt med på å skjule det. Politimenn, politikere, prester. For Guds skyld; jeg visste om det da jeg var 12, og jeg hadde ingen spesiell interesse av hverken Irland eller den katolske kirken. Men de stoppet det ikke. De skrek ikke opp om det. De krevde ikke undersøkelser og rettferdighet for sine små. De fortsatte å sende barna sine inn i kirkene! De fortsatte å vise sin ærbødighet til disse forferdelige slangene og voldsmennene. De latet som ingenting, og så ble hele landet “forskrekket” da det endelig ble bevist. Dette er den største forbrytelsen., Og det er for meg uforståelig

Hva er det som kan få folk til å gjøre slikt? Du, Matlary, er en seriøs og fornuftig tenker. Du har vært rådgiver for en av disse, unnskyld uttrykket, slangene. Du må kunne gi meg et fornuftig svar. Når, for en troende katolikk, slutter et menneske å måtte forholde seg til normal moral? Når, for en troende katolikk, blir han uangripelig? Når blir det forbudt å kritisere ham? Er det den dagen han går ut av teologi-studiene? Den dagen han trår inn i presterollen? Eller er det noe medfødt guddommelig ved ham? Noe som gjør at en mor og en far – ja, hele samfunn – er villige til å ofre sine barn på kåthetens og autoritetens alter så lenge mannen selv kan påstå at han er nærmere Gud enn vanlige dødelige? Hva er det den kollektive fornektelsen egentlig går ut på? Om man ikke moralsk dømmer dette forferdelige mennesket og organisasjonen han representerer nord og ned; hva er grunnen? For løftet om en ikke-eksisterende himmel kan da ikke være verdt denne prisen! Eller er det enklere? Blir man blendet av lyset, av Peterskirkens enorme verdighet, av rikdommen og ritualene? Jeg har sett Duomoen i Milano, så jeg kan forstå hvordan det kan skje. Men du må gi meg noe mer her, Hanne. Noe som unnskylder en slik ufattelig unnfallenhet. Et eller annet som gjør at jeg forstår. 

Nekt, nekt, nekt.

Nei, nei, nei. Vil ikke høre, vil ikke høre. De lyver, de konspirerer, de vet ikke hva de snakker om. Jeg vet bedre enn dem alle sammen selv om jeg ikke vet noen ting og har null utdannelse på feltet. De samarbeider om det, alle ti-tusenvis av dem, over hele verden. Geologene, klimatologene, zoologene, biologene. De er sammen om det alle sammen. Alle 97% av dem. Fra alle de forskjellige forskningsgrenene. Eller så overser de noe som bare jeg har vært smart nok til å tenke på. Ja, de tenker ikke langsiktig nok. Det må det være. Nei, forresten. Sola. Den er jo varm. Den har de sikkert ikke sjekket de siste 30 åra. Eller så er de betalt av Jens og Kristin. De er betalt av noen som lager solcellepaneler. De er frimurere som er ute etter å kontrollere oss. De er bare ute etter penga mine. Vil ikke høre, vil ikke høre. Jeg er ikke enig med andre ting venstresiden sier, derfor mååå dette være usant. Selv om det er forskere som sier det, ikke venstresiden. Jeg hører på forskere på alt annet, men ikke dette. De lager GPS`en min, brillene mine, medisinene mine, TV`en min, brannslukkern min, flyene jeg flyr, bilen jeg kjører, morsmelkerstatningen vi bruker. Men akkurat her hører jeg ikke på dem. Her går jeg med de 3% som sier det jeg vil høre. Jeg er skeptiker nemlig, og da kan jeg se bort fra alle bevis og bare si at de er "uskeptiske". For hvis jeg hører på dette vil det bety at jeg faktisk må forholde meg til det, og det vil jeg ikke. Nei, nei, vil ikke, vil ikke. 

"Det er vanskelig å få en mann til å forstå noe hvis lommeboka hans er avhengig av at han ikke forstår det ".

- Upton Sinclair, The Jungle

Palestinians and the Israeli Pillars of Support.

In social movement theory and research, we find the key to why international solidarity and political work is so important for attaining Palestinian goals. Simply put, there are limits to which tactics the Palestinians themselves can use successfully in a nonviolent campaign.

Some of the tactics, goals and insights of non-violent actions are widely agreed upon. As the leading scholar on the topic Gene Sharp so often reminds his readers; trying to weaken one`s adversary`s pillars of support is or should be one of the main focuses of most non-violent campaigns, in one way or the other. Or as the International Center on Nonviolent Conflict puts it: “to undermine an opponent's sources of power”. Another key insight is that any power held in a society, be it by institutions, companies or dictatorial systems, is held as a result of the consent and/or obedience of that society`s population. These are two of the main talking points repeated again and again in classes, seminars and discussions on nonviolent conflict. And this is where a major problem for the Palestinian population comes into play (specifically the Palestinian population situated in the occupied territories).

                As inhabitants of an occupied territory, a territory that the Israeli state is not dependent upon for its economic success or security, the population has only the potential to minimally affect these pillars of power by disobedience, disruption or withdrawal of consent. There is no way to effectively affect industry, economy or infrastructure inside Israel proper through noncooperation from such a position. They can go on strike as much as they want inside Gaza and the West Bank, without much disruption to the Israeli economy. They cannot stop factories, disrupt telecommunications or make serious dents in the Israeli economy through boycotts. There have been attempts at disrupting transportation between the illegal Israeli settlements inside the West bank, an attempt it would be very interesting to see an expansion of, but this is not of crucial importance to the Israeli state as such. Among the widely used and very successful 198 methods of nonviolent action compiled by Sharp, there is simply a huge number that cannot be effective for the specific case of the Palestinians. I would estimate that some 75% of them would have little or no successful application. These methods are assembled under the following rubrics:

-          Methods of Social Noncooperation

-          Methods of Economic Noncooperation (Economic Boycotts and Strikes)

-          Methods of Political Noncooperation

-          Methods of Nonviolent Intervention

         A third key point, much described in Chenoweth and Stephan`s brilliant “Why Civil Resistance Works”, is the importance of security or army personnel defections. This has proved to be of utmost importance in many nonviolent campaigns. But this is also very difficult to achieve for the Palestinians. The security forces are in this case not of the same society as the opponent. The Serbian protest movement OTPOR could tell the police that they were of the same society and had the same goals; this would prove more difficult for the Palestinians to do effectively. In this case, a soldier’s father or mother will not show up to protest at a rally that the security forces are to disband. They will not be forced to arrest their own neighbors or colleagues, as could be the case in the Philippine or the Soviet era movements. And where should they defect to? Should they move into the Palestinian parts of the West Bank? Hardly likely. The brilliant group Breaking the Silence is the closest we come to “defection” in this case. This group of ex-soldiers spends their time explaining what it is like to be an Israeli soldier in the occupied territories, and what kind of work they have been set to do. They have been effective in this work, and demand respect for their difficult actions.

   

    

The best arrow in the quiver of the Palestinians with regards to tactics is to expose the brutality and unfair nature of the occupation, as so many Palestinians bravely do and have been doing for a long time. Under this headline, there are a multitude of options. Marches, sit-ins and disruptions within the occupied territories and on settler land being among them. And this may be the most important nonviolent weapon available in this situation, as it slowly eats away international political support for the occupation. The reactions to the treatment of Palestinians in general, and especially in periods such as the mainly nonviolent First Intifada, demonstrate this. The brutality of the Cast Lead “operation” and the boarding of the Freedom Flotilla, of which I was a part, have been key in raising protests and changing the international political climate in recent years. Sadly, it demands the focus and unbiased conduct of the media. This latter part is not in place at the moment, even though signs of improvements can be seen. There are also many films coming out of the Palestinian community right now, bypassing the sensationalist nature of most news media. Some of them are very effective, and the digital fight being waged on media like twitter, Facebook and YouTube is being fought extensively. The resources available are off course, when compared to those of the Israeli state, minimal. But it is safe to say, both taking the long view and considering developments in the last few weeks, that political feeling about the situation has changed in most Western countries over the past decades, and this is largely due to the Palestinian people’s ability and passion in explaining and showing their plight. But exposing brutality can be painful and dangerous, as you have to expose yourself to that brutality to show it. This was in the forefront of the thinking behind the American Freedom Rides project, as they knew what was waiting for them in the Deep South of Mississippi and Alabama.

The problem here is off course that the main pillars of power for Israel are situated inside Israel proper and in the financial and political ties between Israel and the EU and the US. In the UN Security Council, The US has vetoed no less than 32 resolutions potentially affecting Israel, and the financial aid from the US is about 3 Billion USD every year. Exports from Israel to the European Union are about the same as to the US. How can the Palestinians, situated as they are, affect these pillars? How can they affect them with strikes, sit-downs, withdrawal of support or political and societal noncompliance? This is a very tough question to answer, and it would prove difficult even with large strides in effectiveness of leadership and training in nonviolent tactics. So the main reason for this piece is to demonstrate the importance of international activism in solidarity with the Palestinian people, and the crucial work that has to be done to affect our own governments, as we as activists have better access to these pillars. We can disrupt industry, we can affect media presentations, we can put political pressure where it should be applied. Any fight for freedom is best fought by the affected people themselves, and the nonviolent work being done on the part of the Palestinians is effective and courageous. But in this case I think it is safe to say that we need to step up to the plate and help pull the wagon along.  

Just to make two things very clear; this is not to advocate violent resistance as a substitute for nonviolence. The moral justification for violent defense on the part of an occupied population can of course be discussed and/or defended. But as a tactic, it holds little promise of success in this case, and I hope it will diminish. In my view, the gradual, never ending Israeli takeover of Palestinian territories depends very much on the perception that there is a violent opponent to deal with, and it would be a good thing if this excuse could no longer be used. In affecting the pillars of support, namely the West, this is a key point. This and the exposing of the situation that only the Palestinians can give us to work with against our own governments. Neither am I advocating Palestinian inaction, even though I know I may sound pessimistic in what I write here. And I`m sure there are many, many things that can be done that have gone untested. Either way; if this situation will ever find it`s solution, it will be done with Palestinian political and grass roots based work front and center. And please remember the words of IDF Major-General Amos Gilad: “We don`t do Ghandi very well”. Samoud!

To (og en halv) enkle utfordringer til Israelvenner

Det er en del etablerte "sannheter" når det kommer til Midtøsten. Forbausende ofte er de imidlertid litt shaky når det kommer til empiriske bevis. De to store stridsspørsmålene er ofte disse:

1. Hvem er det som angriper (og dermed; hvem er det som forsvarer seg)?
2. Hvorfor er det så voldsomt mange flere Palestinere som blir drept?

For å illustrere det siste spørsmålet; i de siste fiendtligheten er drapstallene ca. 30:1. Tar man årene mellom denne konflikten og forrige konflikt i 2008 - 2009 er tallene 271:0. Ganske slående.

Fra Israelvennenes side er det to påstander som går igjen. For det første er det alltid Palestinerne/Hamas som begynner, og Israel som svarer. Og drapstallene er fordi Hamas (eller evt. hezbollah) gjemmer seg bak sivile. Så her er to enkle utfordringer til deg som hevder dette:

 

Har du noen troverdige tredjeparts kilder for det du hevder? Det er to ting jeg har lett etter uten å finne; en troverdig tredjepartskilde som viser at det er overveiende Palestinerne som starter fiendtligheter; en troverdig tredjeparts kilde som demonstrerer at Hamas eller Hezbollah bruker sivile skjold systematisk.

Jeg finner nok av det motsatte. Her er bl.a. en rapport fra National Academy of Sciences som tar for seg lengre perioder, og kommer frem til at bildet av Palestinere som stadige angripere ikke holder vann. Her er linken til den på MIT:

http://dspace.mit.edu/handle/1721.1/64938

En rapport fra US Army War College som ikke finner at Hezbollah skjuler seg blant sivile. Som du kanskje husker var det dette som ble brukt som unnskyldning for å drepe hauger med sivile i Libanon i 2006. Studien baserer seg på intervjuer med Israelske soldater (men du har kanskje noe kilder som de ikke har?):

http://www.strategicstudiesinstitute.army.mil/pubs/display.cfm?pubID=882

IDF soldater sier stort sett det samme etter sine oppdrag i Gaza. Jeg finner mange rapporter som støtter disse to rapportenes resultater. (Bl.a. fra Amnesty og Human Rights Watch, men jeg vet at Israelvenner sjelden bryr seg om slike organisasjoner.) Men jeg finner ingen som støtter ditt syn på det, bortsett fra løsrevne avisartikler med påstander. Har du noe å vise til? Kan du diskreditere de to kildene jeg oppga? Argumentene dine må jo være bygget på noe annet enn "alle vet det" eller "Israel sier det"?  Dette er en utfordring jeg har gitt til mange nå, men jeg får aldri noe skikkelig svar.

Jeg har ikke vært der nede og undersøkt disse tingene, og det er jeg ganske sikker på at ikke du har heller. Men en god del andre har det. Da burde du kunne finne noen som backer opp uttalelsene dine. Det er alt jeg ber om.

Lykke til med letingen.

Espen

PS. Jo, en ting til: Jeg sier her og nå, klart og tydelig, at "Israel har rett til å forsvare seg selv". Alle folk, fe, nasjoner og individer har den retten. Kan du som støtter Israels bombardementer like klart og tydelig, uten forbehold og tillegg si: "Palestinerne har rett til å forsvare seg selv"? Jeg ser det så ofte på trykk, og det hadde vært deilig å se det bare èn gang.

Hvorfor Palestina? 11 svar.

Vi som jobber med Palestina-saken blir ofte avkrevet svar på hvorfor det er akkurat den saken som opptar oss, og ikke alle andre. Det er jo situasjoner som er verre, blir vi fortalt. Merkelig nok blir vi ofte avkrevet dette svaret av to kategorier personer; de som ikke gjør noen ting med noe som helst, og de som bruker all sin tid på å forsvare Israel men ikke føler at de må gi et svar på det samme spørsmålet. Det er imidlertid et betimelig spørsmål som fortjener svar, og her er mitt forsøk. Legg merke til at dette er et personlig innlegg, som ikke representerer noen organisasjoner.

1.      Ansvar: Hvorfor er ALT vårt ansvar? Hvorfor er det ansvaret til de få som allerede bruker tiden sin på noe annet enn å tjene penger til seg selv, å engasjere seg i alle verdens problemer? Det er nå en gang slik at de fleste som kommer med disse «beskyldningene» ikke akkurat utmerker seg i menneskerettskamp rundt omkring. Det kommer veldig ofte fra sofakroken eller fra et komfortabelt kontor med air condition. Hvorfor er det ikke ansvaret til de som ikke allerede er aktive å stable på bena en Ship to Syria? Hvis det er så ille at vi ikke gjør det, hvorfor gjør ikke Med Israel for Fred det i samarbeid med FpU? Det ville jo vært fantastisk, og jeg er sikker på at vi kan hjelpe til med våre erfaringer. Dere ville hatt vår soleklare støtte. Stå opp og stå på!

2.      Verste: Hva er verdens verste konflikt? For det må vi jo bestemme her, når det er feil å jobbe med alle andre konflikter enn den ene som til en hver tid er verst. Er det Kongo eller Syria? I så fall må jo alle som jobber med alle andre konflikter slutte med det og konsentrere seg om Kongo, ellers beviser de jo at de ikke har rent mel i posen. Så ingen kan jobbe med NOMA-bekjemping, økonomisk urettferdighet, HIV/AIDS i Afrika, vannrensing i indiske landsbyer, støttetelefoner for voldtektsofre, jordskjelvofre på Haiti eller demokratikamp i Nord-Korea. Etter logikken til våre kritikere (og Dagbladet), er det alle disse menneskenes plikt å slippe det de har i hendene og jobbe med Kongo eller Syria (helt til det dukker opp noe annet som er enda verre).

3.      Politikk: Alle som jobber med solidaritetsarbeid blir konfrontert med dette spørsmålet fra tid til annen, og da helst fra de som vil at de skal slutte med det. Kunne ikke f.eks. Assad brukt det samme argumentet? «Hvorfor fokusere på oss, det er verre i Kongo? Hvorfor hater dere syrere? Er dere kjøpt av Amerikanerne siden dere ikke jobber med Kongo?» Kunne ikke Sørafrikanerne sagt det samme for noen år siden for å bli kvitt plagsomme anti-apartheid aktivister? Jeg er sikker på at det på diverse tidspunkter under den kampen var andre humanitære kriser som var verre i rene tall, så hvorfor fortsatte de sin hatkampanje mot Sør-Afrika? Hatet de hvite?

Brevdue med bildemateriale sendes ut fra Estelle rett før bording, 23. Oktober 2012.

4.      Tid: Israel/Palestina-organisasjonene er bygget opp gjennom 6 tiår, på begge sider. Det er derfor de er i stand til å gjennomføre prosjekter som Freedom Flotilla. Er det noen som tror at man kan stable på bena slike prosjekter på kort tid hver gang det dukker opp en ny (og kanskje verre) krise?

5.      Ansvar II: Vi har faktisk er større ansvar i Israel/Palestina-konflikten enn i de fleste andre. Våre vestlige regjeringer har støttet maktmisbrukeren i denne konflikten i mange år, og deres okkupasjon skjer under vår skygge. Dette gjelder ikke i samme grad i Syria og de fleste andre konflikter. Det er enkelt å kritisere andre, det er verre å løse sine egne feilgrep.

6.      Påvirkning: Freedom Flotilla er ikke først og fremst en direkte-humanitær aksjon, (selv om den er det også) Den er i hovedsak politisk selv om vi stadig blir omtalt som rent humanitært. Dette er noe vi har gjentatt til det kjedsommelige, og det har vært i all vår litteratur siden dag én. Det er slik vi kan øve innflytelse på konflikten, gjennom politisk arbeid. Har vi den samme effekten i Syria? Ville Assad latt seg politisk påvirke av at Estelle satt kursen mot Lathakia? Nei, så hvorfor skal vi gjøre det? Vi som organisasjoner anser oss å ha en større sjans for å gjøre faktiske påvirkninger på Israel/Palestina-konflikten.

7.      Glemmes: Skal enhver konflikt glemmes når det dukker opp en annen? Hva er da sjansen for å få utført noe som helst som tar lenger tid enn vårt felles ADD mediebilde krever?

8.      Størrelse: Israel/Palestina-konflikten handler om mer enn bare Israel og Palestina. Den er en hjørnestenskonflikt som står midt mellom mye antagonisme mellom to store sivilisasjoner. Vekten av konflikten undervurderes ofte ved utelatelsen av denne innsikten.

9.      Feil: At organisatorene bare jobber med Israel/Palestina er direkte feil. Det er veldig mange av hoved organisatorene som også jobber med andre situasjoner, som andre land i Midtøsten, Tahiti, arbeidsorganisasjoner i Asia, klimaspørsmål og lignende. Gjør for øvrig du som kritiserer oss det samme? Det faktum at dere ikke vet om det vil ikke si at det ikke skjer.

10.  Prioritering: La det være helt klart: Det finnes situasjoner som er verre enn Palestina. Men ettersom konflikten faktisk er 6 tiår gammel er mediagruppene, på begge sider, flinke til å tilrive seg oppmerksomhet. Men det faktum at andre situasjoner ikke får nok oppmerksomhet er rett og slett ikke vår feil. I stedet for å flytte fokusen fra Palestina til Syria, kanskje vi skulle flytte fokusen fra Paradise Hotel til Syria? Eller fra Sex and the City til Kongo? Eller fra Tippeligaen til vannmangel i Sub-Sahara Afrika? Take your pick.

11.  Gjentagelse: Les punkt 1 én gang til.

Hjelp, hjelp! 0.003% av den muslimske verden er veldig, veldig sinna!

Det er lett å fordømme de hysteriske reaksjonene på den hysteriske filmen «Innocence of Muslims».  Jeg er med på det. Det er steinaldersk, infantilt og viser en enorm usikkerhet, samt en tendens til vold som ligger og koker like under overflaten. Det er også, i hvert fall for min del, lett å si at Fabian Stang var litt pinglete da han stod foran byens muslimer for å ta avstand fra filmen uten å være enda mer beinhard og krystallklar på at dette er et ytringsfrihetsspørsmål som ikke er åpent for kompromiss i den vestlige verden. Men så begynner det enkle bildet å rakne litt.



Whops. Legg merke til at til og med 0.01-tallet er feil.

En del mennesker forsøker nå å komme gjennom den voldsomme buldringen fra våre medier og deres dekning av saken, som så ofte fokusert på voldelige opptøyer og ingenting annet. Det blir f.eks. pekt på hvor fantastisk liten den er, denne delen av den muslimske verden som hevdes å representere helheten. Her er noen interessante tall.

Vil ikke dette si, alle dere der ute på ytterste høyre fløy, at Blitz representerer Norge som helhet? Jeg mener, hvis Blitz skulle dukke opp på internasjonale TV-skjermer fra en demonstrasjon i Oslo ett sted, så ville vel de utgjøre noe lignende når det kommer til representasjon i rene tall? Eller enda verre; neste gang det holdes en pro-Palestinsk demo i Oslo, kan vi jo trygt anta at den speiler deres egne meninger, kan vi ikke? Jeg må minne om at det å dømme folk etter forskjellige standarder er den Bibelske definisjonen på hykleri. Ikke at jeg tror på den sånn generelt, men.

To andre storyer kommer ut fra Benghazi, men bare for de som er villige til å lete litt. Dagen etter drapet på den amerikanske ambassadøren i byen kommer det et stort antall bilder av vanlige folk (du vet; de ikkeeksisterende moderate muslimene), som uttrykker sin misnøye med protestene og sin sorg over ambassadørens død. Han var tross alt meget engasjert i den Libyske frigjøringskampen. Flere eksempler på dette kan finnes her:

http://www.dailymail.co.uk/news/article-2203026/Sorry-America-Libyan-protestors-tout-pro-America-posters-day-U-S-Ambassador-killed--angry-mobs-storming-embassies-Middle-East.html

I går kom det også inn rapporter fra samme by om store folkemasser som demonstrerte mot de væpnede bandene og deres overgrep. Blant annet ble hovedkvarteret til Ansar al Sharia stormet. Bakgrunnen for stormingen var misnøye med demonstrasjonene og volden etter Muhammed –filmen. Her er to fremstillinger, en fra CNN, en fra Al Jazeera English:

http://edition.cnn.com/2012/09/21/world/africa/libya-benghazi-counter-protest/index.html

http://www.aljazeera.com/news/africa/2012/09/201292205259561409.html

Dette har ikke vært til forsvar for de demonstrasjonene som har kostet liv eller til religiøs hårsårhet generelt. Heller ikke for de som har planlagt dette så godt. Det har heller ikke vært for å utfordre den ytringsfriheten vi absolutt må verne om. Men folkens; ta en valium. Foreløpig. For det kan eskalere, dette her. Hvis de rette (gale) personene i Midtøsten benytter seg av dette politisk, kan det komme ut av kontroll. vi ser også fremstøt i Statene fra anti-muslimske krefter som nå kjører på med reklamekampanjer og lignende som kan gjøre det verre. Vi får ikke håpe det. For ytterligere meninger om film-bråket:

http://espgoff.blogspot.no/2012/09/nar-to-tullinger-sloss.html

Når to tullinger sloss.

Hvis du skulle være så uheldig å se to menn sloss på gaten, er du fristet til å konkludere med at den ene er en engel og den andre en djevel? Eller kan det være to tullinger? Kanskje to veldig greie fyrer som har hatt en misforståelse? Eller kan det, som det oftest er med folk, være litt godt og vondt i begge to? Det virker som en naturlig slutning å trekke, og jeg skulle ønske folk tok den varianten litt oftere når det gjelder utenrikspolitikk.

I tilfellet «Muhammed-tegninger Part 2» som utspiller seg i Midt-Østen akkurat nå, tror jeg imidlertid vi kan si at det faktisk er to tullinger som er i tottene på hverandre. Det er fristende å tro at hard core høyrevridde religiøse tullinger i USA og Israel har et nært samarbeid med religiøse fanatikere i muslimske land. Det virker altså som om en gjeng semi-profesjonelle provokatører med kameraer tilgjengelig har forsøkt (og lyktes) i å få hysteriske fanatikere som ikke tåler å bli fornærmet til å ta livet av noen som ikke har så mye med saken å gjøre. Igjen. Det høres veldig kjent ut, ja. Provokatørene (Hvis du vil ha en grundigere gjennomgang av hvem det ser ut til å være: http://www.nytimes.com/2012/09/13/world/middleeast/origins-of-provocative-video-shrouded.html?_r=1&smid=fb-share) serverer en lang flat ball inn, og ekstremistene tar den og løper. Begge sider får det nøyaktig som de vil. Provokatørene vil ha islamistene til å demonstrere volden de er så glade i å utøve, og islamistene vil ha kaos i maktbalansen. Tror du de sender hverandre julekort også?  

Misforstå meg rett; ingenting som kan trykkes i en avis eller filmes med et kamera rettferdiggjør i mine øyne det som gjøres i Kairo og Benghazi nå. På et eller annet tidspunkt i vår evolusjon må det da være mulig å reagere på tiltale med noe annet enn brannbomber og skarpe skudd. Men jeg ser altså ikke helt poenget med filmer av denne typen. Jeg er helt for religionskritikk. Historisk sett er det kanskje den viktigste delen av ytringsfriheten vår, og den friheten må vi skjerme om med alt vi har. Og jeg håper venstresiden i dager som disse husker sine krangler med våre egne religiøse samfunn opp gjennom tidene. Vår egen kirke er tross alt så tannløs som den er (og takk for det) på grunn av en enorm kollisjon med vitenskap og modernitet hvor den nå litt for tolerante venstresiden har spilt en stor rolle. Men denne filmproduksjonen har ingenting med religionskritikk å gjøre. Den har null konstruktivt å melde, den er ment for å lage bråk, og det klarer den.

Det er to ting til som virker åpenbart. Disse demonstrasjonen, i likhet med demonstrasjonene som kom etter Muhammed-tegningene, er vel regisserte og planlagte. I det forrige tilfellet tok det flere måneder før bråket startet, og det ble til og med plusset på et par egne tegninger som aldri var blitt trykket i noen avis. I dette tilfellet ser det ut til å være timet i forhold til den Amerikanske ambassadørens tilstedeværelse. I tillegg blir vesten ofte beskyldt for å ikke forstå resten av verden. I dette tilfellet ser vi det motsatte. Etter Muhammed-tegningene ble den danske statsminister besøkt av flere offisielle representanter fra de fornærmede land som krevde at han tok kontroll over hva avisene i hans land trykket. Snakk om å ikke forstå samfunnet man snakker til.

Det er et uttrykk som lyder omtrent slik: Når elefantene kriger er det gresset som lider. Her er noen meldinger fra «gresset», altså innbyggere i Benghazi, som jeg håper mange får med seg:

http://www.buzzfeed.com/jtes/12-photos-of-benghazi-citizens-apologizing-to-amer