Hatt en helt gjennomsnitts påske i år. Er det noe galt med meg?

Jobbet noen dager. Så litt på TV. Var ute og akte med ungene i et stort unnarenn og fikk tatt en tur i bakken. Fikk skrevet litt på noen studiegreier. Drakk litt vin, men bare litt. Spiste noe veldig god mat og noe helt gjennomsnitts mat. Helt greit, egentlig. Og nå lurer jeg på; er det noe galt med meg?

Jeg var nemlig på Facebook og så 50 forskjellige innlegg fra fjellet. Så nå må jeg spørre: hvorfor var jeg ikke ekstatisk lykkelig hele tiden? Feilet jeg i å leve opp til drømmen om den perfekte familiepåsken? Kort sagt: tapte jeg lykkekampen på Facebook? Det ser ut som det var mange som var lykkeligere enn meg. Det var mange som ga barna sine flere opplevelser av lysegrønn oppvekst og nådeløs dulling enn jeg gjorde. Jeg hadde litt duggblanke der en gang når de to guttene raste ned unnarennet på Vikersundbakken med stooore glis, men holder det virkelig når man skal kvalifisere lykken sin i disse dager? Jeg gråt jo aldri skikkelig av lykke. Og vi var jo ikke ute i snøen hver eneste dag!! Jeg var ikke sammen med mange nok venner heller, ser det ut til. Kanskje jeg er blitt asosial? Vil de ikke være sammen med oss lenger? Er det i så fall på grunn av innlegg som dette? Jeg fyrte aldri opp i en peis. Lå aldri på en skinnfell. Leide ikke en liksomlaftet hytte eid på timeshare av en danske. Og det var en merkbar mangel på multippel-orgasmer. Hva skal jeg si når jeg møter folk igjen, når de forventer et signal om at jeg så på Facebook hvor vellykkede de var i påsken? Har de lagt merke til at det kan se ut som de var mer lykkelige enn meg?

Lewis Black har fått nok amerikansk freeeeedooom,
og vurderer å flytte til Trysil i påsken.

Den amerikanske komikeren Lewis Black sa etter å ha overvært en Superbowl-finale i amerikansk fotball at han var «actually sick of freedom». Dette etter all flaggveivingen og hurraretorikken i pauseshowet. Jeg skjønner hva han mener. Jeg er drit lei av påske, og jeg har ikke en gang hatt så mye av den i år. Det føles som et sukkersjokk; det er godt en stund, men når man får det stappet ned i halsen på skikkelig Foies Gras-vis, blir det til slutt ganske kvalmende. Det er faktisk grenser for hvor mange ganger medmenneskene dine absolutt må høre hvor lykkelig du er på den nye hytta di denne helgen også. Du la ut det samme bildet forrige helg. Vi har skjønt det, og den er veldig fin, altså. Jeg skjønner at lykken din ikke er ekte før du har delt den på Facebook, men kanskje sende ut en alert først? Jeg gruer meg nesten litt til sommerferien. Kanskje jeg bare skal holde meg unna Facebook under hele fellesferien? Vet ikke om jeg takler alle postene med verdens nyyydeligste barn, verdens herligste kjærester (min også, forresten), ultra-urbane-hyper-sosiale-venneflokker og fantastiske, eksotiske reisemål med vi-elsker-oss-selv-og-hverandre-til-døde-meldinger. Gran Canaria, sier du? Ha! Vi er i Egypt. Egypt, sier du? Ha!! Vi er på Seychellene? Men se på barna mine her på stranda. Vakrere enn dine, ikke sant?!

Men jeg kan trøste meg med én ting; jeg har hatt det bedre enn alle de (og det er faktisk mange av dem) som ikke har hatt råd eller mulighet til å gjøre noe som helst i påsken. Eller de ungene med foreldre som ikke bruker noe tid på sånt kos. De som var alene hjemme mens alle andre var borte, og som satt og ventet på at ferien skulle ta slutt. Som kanskje satt hjemme og var på Facebook (skrekk og gru). Hvis jeg legger ut et bilde av oss på snøen ett eller annet sted – du vet et sånt med soft-filter og sånne gamle fremkallingskanter for å virkelig kladde på med påske-autensitet - kan jeg hvert fall føle meg bedre enn dem. Og noen veldig stor forskjell vil det ikke gjøre, for de har fått fjesene sine så grundig smurt ned i den redigerte, selektive lykkenhverdagen til alle de kjenner og skal møte på skolen etter ferien at de føler seg nok rimelig rævva fra før av. Men, hups, nå må jeg gå. Har sippet litt mye Barolo i solveggen, og lammelåret er snart ferdig her på småbruket til svigers på landet. Var det bra nok, eller må jeg ta bilde av maten så alle får se?

Phu, da kan jeg begrave grinebitern i et par uker.


PS. Sorry på forhånd :-) . Det var ikke meningen å fornærme noen. Men akkurat i påsken ble det så voldsomt at det så ut som hele befolkningen var med i en eller annen form for sekt.