Breiviks ikke-unike moralske univers.

Breiviks oppførsel i retten og rettferdiggjøring av sine handlinger er sjokkerende og rystende, men bør kanskje ikke være så overraskende for kommentatorer. Kanskje vi har en kommentator-mangel her. Vi ser eksperter på lov, rettspsykologi og politikk uttale seg. Vi ser avisenes fast ansatte kommentatorer klatre over hverandre for å uttrykke sjokk og avsky. Det er sikkert en renselsesprosess i det som kan være nyttig, men nå begynner det å holde. Det begynner også å holde med de små, irrelevante opplysningene om Breiviks penn og om armen hans hviler på benet eller bordet. Unntaket er kanskje Stefan Brunvatne i Aftenposten på mandag, som forsøker å balansere inntrykket fra rettssalen og helle litt kaldt vann i blodet på kommentatoriet. Ja, vi er alle rystet og sjokkert, men det ville også være nyttig å sette Breivik i et mer historisk perspektiv for å bedre forståelsen av hvordan han er så overveid og uberørt som han er. Å kommentere dette krever en annen type ekspertise, og den er tilgjengelig her til lands.

Breivik, trygg og stolt av
sin moralske overlegenhet.

Breiviks måte å vurdere sine egne handlinger er kjent for historikere innen politisk vold. Skjoldet han snakker om at han har skapt er ikke uten parallell i historien. Heinrich Himmler`s berømte Potsdam-tale til sine SS-folk er den perfekte illustrasjon. Her forteller Himmler sine soldater at han har sympati for dem; at her er en gruppe som virkelig vet hvor hardt det er når likene ligger i hauger; når man må skyte forsvarsløse i store antall. Og i tillegg, som salt i såret, blir man beskyldt for å være morder og brutal. Av ingen annen årsak enn at man ofrer seg for sitt folk og sitt land ved å gjøre denne grusomme men akk så nødvendige jobben. Her trengs et skjold. Vi må bli harde som Krupp-stål vi gutta i SS som har denne jobben, slik at vi kan beholde vår verdighet. Verdighet var viktig for Himmler, som straffer tyveri hardt blant sine soldater mens askeskyen står ut av pipene. Ulikhetene i ideologien er her irrelevant, det er idéen om å gjøre godt gjennom ondskap som er tema.

Et medlem av Hutu-militsen i Rwanda forteller avslappet om den dagen han og naboene endelig fant den 11 år gamle Tutsi-gutten de hadde lett etter i noen dager. Foreldrene hans var allerede drept, så de lurte på hvor han hadde gjort av seg opp til nå. Etter å ha slått ham i hodet med en rot-klubbe ble gutten levende begravet. Mannen husker å se den lille, fremdeles levende hånden hans stikke skjelvende opp av jordsmonnet. «Du er far, hvordan kan du gjøre slikt», er spørsmålet fra reporteren. «Det var jobben min. Vi gjorde det vi måtte. Det var en hard jobb, og vi var slitne når kvelden kom». Likeså dreper ikke Taliban mennesker vi ville sett på som uskyldige fordi de ikke har moral. De dreper fordi de har en egenkonstruert moral. Det er Guds vilje, så hvorfor skjule det? Hvorfor skamme seg? Det er ingen tilfeldighet at Breivik mener vi har ting å lære fra al-Qaida. Det er antagelig liten grunn til å argumentere moral med massemordere av denne typen; de mener selv de har den definitive versjonen av det. De vil samfunnets beste, koste hva det koste vil.

Drømmen om et rent og homogent samfunn, som oftest ligger til grunn for disse hendelsene, er langt fra unik. Spørsmålet om homogenitet er heller ikke eksklusivt for ekstreme bevegelser. Du finner den diskusjonen i grunntekstene til republikanismen, liberalismen og pragmatismen. Selv venstresidens filosof-kjæledegge John Rawls sloss med tanken; han ser at en viss grad av homogenitet er nødvendig, men vil ikke helt si det rett ut. Men i Breiviks radikale versjon går det galt. Mange har forsøkt, ingen har lykkes. Men det ville være naivt å tro at det ikke vil forsøkes igjen. Det som er spesielt i dette tilfellet er at Breivik kommer ut av ingenting. Vel, ikke ingenting. Men han har ikke et stort politisk rammeverk i ryggen. Når Røde Khmer forsøkte å føre sitt land tilbake til det de kalte År 0 - en renselse av sinn og sjel for hele befolkningen, en ny start, en utopisk renhet - eksisterte det et massivt forvarsel i form av en stor eksisterende politisk struktur. Den massive tømmingen av storbyer til et nytt liv på landsbygda kunne ikke forutsees som sådan, men den falt inn i en rekke av hendelser. Den dukket ikke bare opp en tilfeldig dag i slutten av sommerferien.

Ekspertise på disse spesifikke tingene er tilgjengelig. «Drømmen om det fullkomne samfunn» er skrevet av Øystein Sørensen, og Bernt Hagtvedt`s pensum i Folkemord og politisk massevold på Blindern er fullt av informative henvisninger som er direkte brukbare for å forstå ekstremistens tankegang. Jeg vil se mer av denne typen kommentatorer i media.

Spørsmålene til de som deler Breiviks selvkonstruerte ideologiske moral kan f.eks. være følgende; har denne typen rettferdiggjørelse av drap noensinne vært brukt av regimer eller personer som ikke nå sees på som skampletter på menneskets historie? Kan man finne en suksesshistorie for denne typen tankegang, et positivt resultat for de som utførte det? Breivik er kun unik i at han angrep alene og ut av en nesten usynlig tåke. Setter vi ham i en større sammenheng har det eksistert hundretusener av ham. Spørsmålet er om dette er noe vi noensinne vil få bukt med. Jeg tviler.