Til Mona Levin; Den nye antisemittismen, fra en som stadig blir kalt antisemitt.

Det er noe galt med bildet her. Blir man kalt antisemitt befinner man seg plutselig i en veldig stor sekk av andre som er blitt kalt det samme. Sekken inneholder reelle antisemitter, nynazister, religiøse fanatikere av flere slag, folkemordere og drapsmenn. Kjente og ukjente navn med både store og små historiske forbrytelser bak seg. Sekken inneholder imidlertid også Desmond Tutu, Nelson Mandela, Jimmy Carter, Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Amnesty International, Human Rights Watch, Verdens Helseorganisasjon, alt annet som kan krype og gå av internasjonale menneskerettsorganisasjoner, FN`s menneskerettsråd, Obama (av alle ting) + en stor gruppe jødiske intellektuelle, historikere og aktivister samt mange mainstream politikere. Det er rett og slett gått inflasjon i ordet. Ordet i seg selv er i ferd med å miste sin historiske vekt, og det er en tragedie. Her vil jeg påstå at man finner mye av grunnen til at anklager om antisemittiske holdninger og handlinger blir feid under teppet, hvis så er tilfelle. Jeg godtar også påstanden om at det kan ligge en litt kvelende politisk korrekthet bak i noen tilfeller. Men jeg tror, i de tilfellene det måtte skje, at det kommer mer av at folk har hørt denne påstanden brukt på så feil måter over så lang tid at det rett og slett ikke biter lenger. Og som sagt; det er en tragedie. Men jeg håper du også ser, Mona Levin, at begrepet blir utvannet når du selv sier til TV2 at «hatet lyser ut av øynene» til Kåre Willoch som den jødehateren han er når han snakkerom Israelsk politikk (1).

                Jeg beklager også to andre ting, Mona Levin;

a)      Du har ingen særretter her. Ingen har opplevd det samme som de Europeiske jødene opplevde, det er helt riktig. Og det er mange ting som gjør den hendelsen spesiell. Men ingen har heller opplevd det samme som Tutsiene i Rwanda i 1994, Armenerne i 1915, kommunistene/bøndene på Timor, befolkningen i Kambodsja under Røe Khmer, befolkningen i Øst-Pakistan, Hereroene i Namibia eller befolkningen i Darfur. Alle er unike tilfeller. Alle har sine egne dynamikker. Men jeg mener Elie Wiesel har feil når han setter Holocaust utenfor resten av den menneskelige historie. Det er grunnlag for å sammenligne, og det blir litt uggent å rangere dem mot hverandre.

b)      Du får ikke slettet linken til diskusjonene om Israel. Det beviste du selv under debatten på Litteraturhuset i dag. Det er ingen vei utenom, og det er det flere grunner til. Her finner vi et eksempel på hvor vrient ordet er blitt; den Israelske regjeringen krever av Palestinerne at de skal anerkjenne Israel som en jødisk stat. Israel blir, av Israelere, nærmest konsekvent omtalt som den jødiske staten. Men skulle f.eks. jeg, som Palestinaaktivist, bruke begrepet «den jødiske staten» i en debatt, så ville jeg med en gang bli stemplet som antisemitt. Hvis en Palestiner, som blir avkrevet en erklæring om at Israel er en jødisk stat og som har levd hele sitt liv i en flyktningeleir på grunn av Israelsk politikk, finner på å kritisere Israel som en jødisk stat, så er det nærmest et bevis på hans ønske om å sette i gang et nytt Holocaust. I en slik situasjon er det bare ikke mulig å skille de to tingene fra hverandre, selv om jeg så inderlig skulle ønske at det var det.

Og så en ting du kanskje vil finne overraskende fra en fyr i min posisjon; jeg er ikke overrasket hvis det viser seg at økende innvandring fra Midtøsten bringer med seg en viss stigning i antisemittisme til Norge. Jeg har hørt det selv i noen tilfeller. Ikke fra innsiden av aktivistmiljøet, men fra enkeltpersoner utenfor og i en kort periode som vikar i en Osloskole. Jeg holdt for eksempel på å eksplodere da jeg hørte en hjelpelærer forklare en gjeng 4. klassinger ute på gangen hvem som egentlig stod bak 9/11 (Bush, for det meste). Jeg opplever her at det er en salig miks av rettmessig kritikk mot staten Israel, nye og gamle konspirasjoner samt det religiøse aspektet. Men igjen mener jeg at problemet er sterkt overdrevet. Jeg har for eksempel ikke hørt ting av denne typen fra de Palestinerne jeg kjenner eller har snakket med.  Jeg har forøvrig også hørt fra en Pinsevenn at det var jødene som startet 2. verdenskrig, så her er kommer det ting fra forskjellige hold.

En kjapp titt på kommentarfeltene til Jerusalem Post vil for øvrig avsløre nøyaktig lignende holdninger fra mange Israelere, men da rettet mot muslimer, Palestinere eller arabere. «Gas the arabs», står det på en vegg i Hebron, og holdningen er ikke noe mindre stygg når den kommer fra den siden, selv om historikken ikke er den samme. Israel har en del opprydning å gjøre i sin egen befolkning, det merket jeg personlig under min korte periode som fange i landet.  Hvordan hadde forresten verden sett ut uten religion?

Jeg er imidlertid, i likhet med en av kommentatorene på kveldens Litteraturhus-debatt, mer skremt over det voksende konspirasjonsmiljøet. Her er det så mye grums som henger sammen på så mange måter at det er en overveldende oppgave å få oversikt. Og det er helt riktig at det her er mye snakk om jøder. Sammenblandet med Illuminati, Frimurerlosjen, jordskjelvmaskiner, ikke-eksisterende planeter, giftutslipp fra fly og mange andre mer eller mindre komiske men samtidig skremmende ting. Her er jeg redd det ligger opptil flere kruttønner og venter. Ikke bare rettet mot jøder, «kulturmarxistiske landsforrædere» eller andre myndighetspersoner, men mot mange forskjellige mennesker. Ta en titt på Nyhetsspeilet, så kan man få en viss idé om hva det går ut på. Dette problemet krever en dedikert satsing fra skoleverk og media. Ikke med lærere som blir stående som spørsmålstegn når debattene om alle konspirasjonene settes i gang, men fra folk med god innsikt i de forskjellige teoriene. Det trengs for å tilbakevise påstander som settes frem av ungdom som er proppfulle av argumenter etter time på time med dette våset på nett, og som kan sine «beviser» på rams.

Så problemet er, sånn jeg ser det, reelt. Men meget, meget sterkt overdrevet og misbrukt. Og det er Israel-debatten som driver dette overforbruket. Det er ikke til å komme unna at den store sekken med folk som er kalt jødehatere jeg tidligere nevnte er så stor som den er på grunn av debatten om Israel, og der kan bruken av ordet bli rett og slett absurd. Du vet like godt som meg at det er en nærmest instinktiv tendens til å kalle folk som er kritiske til Israel for jødehatere. Jeg har opplevd det så mange ganger at jeg ikke har tall på det. Og det eneste jeg kan si er at det er feil. Men det er dessverre umulig å motbevise når det først er ytret. Jeg kan si som sant er; med unntak av viktigheten i å forstå det historiske bakteppet interesserer deg meg lite hvem som står bak Israelsk politikk. Hele befolkningen i Israel kunne vært utelukkende danske kopimaskinselgere, argentinske eiendomsmeglere, tyske kunstnere, muslimer, kristne, buddhister eller jøder. Det hadde ikke endret min kritikk av politikken som føres. Men det nytter lite å hevde dette. Så Mona, og Monas meningsfeller; slutt å bruke ordet der det ikke hører hjemme. Det ville hjelpe på i kampen mot det reelle problemet, som nå havner i skyggen av Israel-debatten. Hva skjer for eksempel når jeg om noen år tar med meg sønnene mine til Auschwitz og forteller dem om jødehat når de vet at det er noe faren deres stadig blir beskyldt for? Hvordan går jeg da frem for å forklare dem ondskapen i det hele?

  

(1)    http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/-kaare-willoch-er-rasist-og-joedehater-2509336.html