Stemning og politikk på Maidan Square

- Hva synes du om barrikadene våre, Norwegian?

Det er liten politikk rundt en av de utallige brennende oljefatene og stor politikk på den enorme skjermen her på Maidan Square i Kiev. På podiet holder stemme etter stemme oppildnende taler jeg ikke forstår. Men spørsmålet kommer fra «Georgy», som er utplassert barrikadevakt ikledd motorsykkelhjelm og knebeskyttere, men ikke er å forvirre med de høyreekstreme, fotballpøblene og de innleide provokatørene som av og til blander seg inn her og lager problemer. Georgy er beredt på en fortsettelse av politivolden fra helgen.

- Har du sett bedre barrikader noe annet sted?

Jeg er imponert over arbeidet som er nedlagt og av logistikken rundt medisinsk hjelp, matdistribusjonen og de store haugene med ved. For her er det tusenvis – mange fra landsbygda – som trenger varme og føde. Mens Torbjørn Jagland har fløyet inn i et fåfengt håp om å "bringe fred og ro til byen", ligger folk i hundretalls strødd utover gulvene i det okkuperte rådhuset og i den flotte kinobygningen ovenfor plassen. Der inne er det lange skranker med mat og te og en luft som minner om en svett sovesal under Norway Cup. .

Men mest markant er nok byggverkene til Georgy og kompisene hans. De fanekledde barrikadene minner mer enn noe annet om en dramatisk produksjon av Les Miserable. «Do you hear the people sing, singing the song of angry men?». Men kampropet her er lokalt: Slava Ukrayini, roper talerne på podiet., Heroyam Slava, svarer stemmene på plassen. Ære til Ukraina; Ære til våre helter. Det ligger noe nasjonalistisk i ropet som kan virke truende. Men det finnes forskjellige typer nasjonalisme. Du har den selvforherligende vi-er-best varianten som rettferdiggjør dominans, og du har den som kommer fra et land som har brutt ut fra et imperialistisk system, som det gamle sovjetiske. Her er det litt av det første, men mest av det siste, og nordmenn bør kjenne det igjen.

Ikke fordi jeg tror politiet vil ha noen problemer med å få barrikadene deres ned om de først bestemmer seg for det. En stats voldsmakt er vanskelig å stå imot. Men slik maktbruk kommer med en politisk pris, som presidenten har fått føle. De tråkket over grensen hva voldsbruk angår og styrket demonstrasjonene, som så mange ganger før vokste i omfang og støtte p.g.a. maktbruken. Så de må nok vente litt med videre aktiv klubbeføring, og la folk her være i fred i noen dager. Kanskje de burde ta lærdom fra Bangkok, hvor den politiske makt plutselig åpnet dørene og smilte til demonstranter som rådville lette etter sin reaksjon på slik underlig oppførsel.

På den store, imponerende plassen er blandingen av mennesker komplett. Dette er langt fra en homogen samling av studenter og middelklasseungdom. Bestemødre, forretningsmenn, røffe veteraner i kamo, høyreekstreme i marsjerende klumper og de umiskjennelige, sjarmerende øst-europeiske hipstere med sine sure gitarer og noe plagede men smilende intellektuelle fremtoning. Og asfaltfotballspillere som jeg kjenner igjen fra leirene i Madrid og Aten. Alle deltakere i en sunn oppvisning av folkevilje i et land i en lang og krevende demokratiseringsprosess. Hvor viktig er det ikke, uavhengig av om de klarer å oppnå det de vil med den pågående aktiviteten, at folk sier klart fra til sine styresmakter fra tid til annen: «Vi er her hele tiden. Om du ikke oppfører deg vil vi tenne bålet under føttene dine. Så bare pass deg».

Georgy skal bli her så lenge det trengs sier han. Så får vi se. Myndighetene vet at det er vanskelig å holde energinivået oppe i statiske demonstrasjoner. I hvert fall så lenge det ikke er noe konkret og håndfast å reagere mot, slik som batongsvingende politifolk. Det blir en ventesituasjon som de innenfor barrikadene oftest lider mest av. Ressursene koster, og talene blir ofte utslitte etter en uke eller to i kulda. Men de har klart det før Kiev, og man skal ikke se bort fra at de klarer det igjen. Guttene rundt bålet diskuterer lavmælt og intenst hva de skal gjøre for å holde fart på lokomotivet, mens andre prøver å forklare meg hva det hele handler om.

Så hva handler dette om? Er det utenrikspolitikken som vi hører om hele tiden? Jeg vil ha et friskt pust, så jeg finner Nataliya Gumenyuk - aktivist/internasjonal reporter/TV-anker - og spør henne om hun kan komplisere bildet litt for meg. Med en ivrig, hevet pekefinger belærer hun meg energisk om min noe forenklede vestlige oppfatning. Hun har vært på lufta i 13 timer, og det kommer fort og med engasjement når hun gir meg sin versjon av hva som foregår:

- Dette handler ikke om utenrikspolitikken, egentlig. Jeg hører vestlige TV-stasjoner snakker om dette hele tiden, og kollegaer som intervjuer meg vil vite om det. Men at denne avtalen om EU kom som en gnist var en ren tilfeldighet. Det kunne vært hva som helst, som at politiet voldtok en jente sør i landet for ikke så lenge siden. Ja, mange vil at landet nærmer seg EU. De ser på EU som en form for sikkerhet som kan holde myndighetene litt i tømme. Kreve ting av dem som det ikke holder at folket krever. For ingen hører på oss. Det er tradisjonelt en splitt mellom øst og vest i landet, men denne gangen er det annerledes. Det er egentlig ingen sterk og stor gruppe som vil nærme seg Russland, for folk vet at Russland ikke er en rettsstat selv. Og det handler ikke om å komme inn i Euro-samarbeidet av finansielle årsaker. Men EU kan kanskje være en stopper for maktmisbruk og korrupsjon. Men nå har de sagt nei, og det er en følelse av at de nå kan gjøre hva de vil.

- Og folk er virkelig sinte nå. Det er annerledes denne gangen. Folk var ikke forberedt på voldsbruken, og det har gjort alt større. Det var ikke sånn sist. Det er blitt verre. Korrupsjonen, skolesystemet, helsetjenestene. Alt er blitt verre, og nå er volden verre også. Så statsledere, som din Torbjørn, kan komme og prate om prosesser og avtaler mellom posisjon og opposisjon. For dem handler det om å redde ansikt etter å ha blitt forkastet. Så intervjuer jeg våre egne politikere, men de har ingen plan. På mandag er det til tirsdag. På tirsdag er det til onsdag. Vi stoler ikke på dem. Og det er ikke sånn at man nødvendigvis vil skifte ut de som sitter nå med noen andre. Det er ingen vi kan stole på så lenge systemet ikke fungerer. Så dette er protester mot systemet i seg selv. Ikke bare mot Janukovits, og ikke bare mot bruddet om EU-avtalen. Dette har samlet alle slags forskjellige folk. Til og med den ekstreme høyresiden, som er veldig høyrøstede. Og de deler jo ikke EU sine verdier.

Ett lite grøss går i Nataliya: Huff. De er vårt Muslim Brotherhood. Jeg var litt redd for at de skulle kapre alt sammen, men de er nok ikke mange nok selv om de er veldig synlige.

Hun gir inntrykk av at den sittende regjeringen for mange er det minste av flere onder, mens den for andre er både pest og kolera samtidig. Det viktigste for henne å få frem er at fokuset på de forskjellige partiene og blokkene som vestlige kommentatorer konsentrerer seg om ikke nødvendigvis er det viktigste. Her er det systemet selv som er under lupen. Og selv om hun vet at de sårføtte og hutrende menneskene på plassen ikke representerer alle Ukrainas millioner, tviholder hun på at de klare skillene i nasjonen er sjaterte nå, og påpeker hvor mange som virker å komme inn fra provinsene for å delta. Mange ville sikkert være uenig med henne.

Vi må si farvel til plassen. Kvelden etter, og Georgy og gutta sitter her igjen.

- Heeyyy, Norwegian! Come, come. Sit! Det er ukrainsk protest-reggae på scenen nå, og fersk vedforsyning er ankommet fra Gud vet hvor. Jeg snakket med en 21 år gammel student i går: «Jeg bor i skogen, og har masse trær til disse folkene». De har også fått tak i en gitarklimprer i kveld, og stemningen er upåklagelig. Det burde være enhver forunt å oppleve et slikt øyeblikk. Varme, fellesskap, håp, men også sterk besluttsomhet og sinne. Inspirasjon for en hver innbygger i en demokratisk sivilisasjon så gammel at kampene som ga oss det demokratiet for lengst er glemt. Som en vaksine hvis viktighet blir borte etter at sykdommen er forsvunnet. En påminnelse om hvor heldig man er for at man kan sitte i skyggen av et tre som andre har plantet og passet på.

- Så hva synes nordmenn om Putin?

- Vel,……

Kampesteinen og kjettingen

Barna dine og barna til alle du kjenner er ute i en inngjerdet hage og leker og slapper av. Solen skinner og alt er vel i verden. Men over dem henger en enorm kampestein opphengt i en kraftig kjetting. Hm. Du og dine venner vil gjerne ha oversikt over situasjonen, så dere kaller inn noen eksperter for å få en vurdering av det hele. Metallurger, ingeniører, fysikere og matematikere slår seg sammen. 100 stykker av dem. De sjekker og kontrollerer stein, kjetting og fester. Regner og måler grundig over lang tid. Ettersom deres resultater berører hverandre flere steder sjekker de resultatene opp mot hverandre. Alt ser ut til å stemme. Modellene til de forskjellige fagretningene glir godt inn i hverandre. Konsensusen blir overveldende. «Kampesteinen kommer til å falle, og det blir ikke bra å være under den», er konklusjonen til 97 av dem[i]. Bare se på resultatene våre. Kjettingen strekker seg sånn litt over tid, og det er små brudd i metallet allerede, selv om det ikke synes fra der du står. Og tyngdekraften virker jevnt og trutt over tid. En sier imidlertid at vi ikke kan vite resultatet av at den faller fordi en sånn kampestein har aldri falt på en hage full av barn før, en sier at den ikke kommer til å falle, og en sier at den ikke er der i det hele tatt. Men det er altså 97 mot 3. De sitter alle sammen på et podium i en stor hall og presenterer sine beviser, modeller og utregninger til dere foreldre ved hjelp av bilder, tall og film. Ganske klart og tydelig. Så du og dine venner er dermed stilt overfor dette valget om dere skal ta barna ut av hagen eller fikse dette med kampesteinen på annet vis. Klart svar, ikke sant? 97 mot 3?

Men så dukker et par kvalifiseringer opp. For det første viser det seg at om dere skal flytte barna deres, så må dere stille bilene deres under kampesteinen, gå ned 20% i lønn, spise litt mindre kjøtt samt begynne å ta bussen til jobben. Hm.

For det andre dukker det opp en del andre mennesker. De begynner å stille spørsmål og kommentere. De er ikke vitenskapsfolk, vet ingenting om metall, matematikk og fysikk, men de er veldig flinke til å prate. Samtidig kommer det politikere på banen. To stykker. Politiker A sier at vi bør høre på de 97. Politiker B sier vi bør høre på de 3. Alle disse stiller seg mellom vitenskapsfolkene og dere så dere ikke kan høre hva som blir sagt fra podiet, og de påtar seg oppgaven å tolke for dere hva som blir sagt der bakfra.

Hm. Vrient. For dere vet jo heller ingenting om fysikk, metallurgi eller matte. Og disse kravene til nedsatt levestandard virker veldig brysomme. Skal vi høre på de 97? Vel…ja, det er jo tryggest. Vi ville jo det i alle andre tilfeller hvor eksperter var så enige; sykdom, bilen vår, røropplegget hjemme, briller, dekkskifte. Men han karen der i dress sier at det datt ned en sånn stein i den samme hagen for 2 millioner år siden, og det var ikke noe problem da. Hagen var vel tom, men OK. Den politikeren som sier at vi må høre på de 97 sier noe annet om skatt eller skole eller noe som du ikke liker, så han kan vi helt klart ikke stole på. Skatt har ingenting med vitenskapen å gjøre, og det påvirker jo ikke resultatene til fysikeren. Men dog, du liker dårlig at han skulle ha rett i noe, for da kanskje han kunne hatt rett i dette med skatten også. Politiker B sier at metalltretthet ikke fungerer slik de 97 forskerne sier, og at det er veldig behagelig å sitte og drikke kaffe. Hm. Javel? Han vet jo ingenting om metall egentlig, men han sa noe fornuftig om bensinpriser her for litt siden, så kanskje han vet mer om vitenskapen enn vitenskapsfolkene selv? Og det er jo behagelig å sitte og drikke kaffe. Du ville jo ikke ringt til en politiker om du lurte på noe om kvantefysikk eller vulkanologi, men kanskje dere skal høre på dem akkurat her, på dette ene området. Her er en dressfyr til som sier at så lenge det ikke er helt bevist at steinen detter ned er det jo dumt å ta på seg å ta bussen til jobb. Det er jo en innskrenking av vår personlige frihet, og det kommer til å gå utover business. Og en til med et reklamemerke på dressen som sier at en eller annen fra hans teknologiselskap kommer helt sikkert til å finne på noe lurt før det er for sent. Bare invester litt mer i dem. Én sier at, joda, det er små brudd i kjettingen, men det kan hende det ikke er tyngdekraften som gjør det, vet du. Og kanskje det er helt naturlig at det skjer fra tid til annen? Kanskje de sprekkene har vært der hele tiden? Ser du med dine egen øyne at kjettingen er lenger i dag enn den var i går, kanskje? Ikke det, nei? For om den ikke blir akkurat like mye lenger jevnt og stødig hver eneste dag, så kan det jo hende at den plutselig er kortere igjen i morgen. Slapp av. Her har du en kopp kaffe. Du hører 97 vitenskapsfolk si noe om at de har sjekket av det der for lenge siden, men du hører dem dårlig bak alle de andre, og det er så slitsomt å ta seg tiden til å lese det de faktisk har skrevet. Det ligger der tilgjengelig over alt. Alle rapportene og resultatene. De prøver faktisk å trykke det ned i hånda di. Men det er så tungvint lesing, og du har så mye annet å gjøre. Det er Tupperware-party hjemme hos Mona i kveld. ManU skal banke Chelsea, og du skal ta noen pils borte hos Rune mens dere ser på det. Når skal du ha tid til å lese om metallurgi og kjettinger? Og så prater de så vrient disse folka, og de tok jo feil for mange år siden om det der med at sola gikk rundt jorda, ikke sant? Så hvorfor stole på dem nå? Steinen henger jo der enda.

Kanskje er det han tåpelige politikeren med den teite skatten sin som har fortalt dem hva de skal si? Folk er troendes til det meste, og det kan ikke være så vrient å få 97 vitenskapsfolk fra forskjellige vitenskapsgrener til å konsekvent forfalske sine resultater og lyve til seg selv og alle andre i hele verden om kritiske spørsmål. De står forresten og skriker der borte nå, de 97, og peker opp på kjettingen. Men det er så mye støy foran dem at du ikke hører dem lenger.  Kanskje de bare er ute etter penger, slik at de kan forske mer på kjettingen? Ser ut som de tjener i hvertfall 400.000 i året eller noe. Så de må være grådige, ellers hadde de valgt andre yrker. Børsmegler eller noe sånt. Rart de kom med T-Banen alle sammen. Jeg vet det ser ut som de tjener mye mer, de folka i dressene, men de er nå pent kledd i hvert fall. Og den bilen med all reklamen på som han ene kom i må ha kostet en mill. Hm. Prisverdige folk, helt sikkert. De vitenskapsfolka er sikkert flinke, men det kan jo hende de tar feil. Og steinen henger jo der enda i kjettingen sin, med barna trygt lekende under. Du ser ingen klar forskjell på den fra dag til dag. Du puster lettet ut i det de skrikende forskerne går ut til hagen istedenfor, der du ikke kan se dem. Kanskje det egentlig ikke var 97 av dem i det hele tatt? Det er det politiker B står og sier nå. «Det er ikke full vitenskapelig enighet om at steinen kommer til å falle» sier han, og det er jo sant. ”Stem på oss, så slipper dere å tenke på det der”, sier han. ”Gå og tjen penger i stedet, vi skal ikke forstyrre dere”.

Telefonen din ringer.

- Mamma? Pappa? Det henger en stor stein her ute, og det står masse folk og skriker om at den kommer til å dette ned og sånn. Det ser ut som nesten 100 stykker, men vi skjønner ikke hva de sier. Og det står mange foreldre her og river i porten for å få barna sine hjem. Vi blir litt nervøse her ute. Hva skal vi gjøre? Vi står jo rett under den!

- Ta det med ro, gutten min. Slapp av, jenta mi. Mamma og pappa sitter her med en politiker, tre forskere og en fyr i dress og drikker kaffe. Ikke tenk mer på det, det går sikkert bra. Og den porten får de ikke opp før vi kommer og hjelper til. Ta det med ro. Vi snakkes etterpå.

Og steinen henger der og dingler mens fysikerne, matematikerne, metallurgene og ingeniørene roper og skriker.

Hva hadde du sagt til dem mens de stod der og svingte øksene sine, de som hugde ned de siste trærne på Påskeøya og med det fjernet sitt eget livsgrunnlag? Hadde du hatt tilgang til Upton Sinclear`s The Jungle, så hadde du kanskje sitert ham: «Det er vanskelig å få en mann til å forstå noe hvis lommeboka hans er avhengig av at han ikke forstår det».

---

[i] Ifølge den kjente SV-styrte thinktanken NASA er 97% av verdens relevante forskere enige om at global oppvarming er menneskeskapt. Link: http://climate.nasa.gov/scientific-consensus

Hatt en helt gjennomsnitts påske i år. Er det noe galt med meg?

Jobbet noen dager. Så litt på TV. Var ute og akte med ungene i et stort unnarenn og fikk tatt en tur i bakken. Fikk skrevet litt på noen studiegreier. Drakk litt vin, men bare litt. Spiste noe veldig god mat og noe helt gjennomsnitts mat. Helt greit, egentlig. Og nå lurer jeg på; er det noe galt med meg?

Jeg var nemlig på Facebook og så 50 forskjellige innlegg fra fjellet. Så nå må jeg spørre: hvorfor var jeg ikke ekstatisk lykkelig hele tiden? Feilet jeg i å leve opp til drømmen om den perfekte familiepåsken? Kort sagt: tapte jeg lykkekampen på Facebook? Det ser ut som det var mange som var lykkeligere enn meg. Det var mange som ga barna sine flere opplevelser av lysegrønn oppvekst og nådeløs dulling enn jeg gjorde. Jeg hadde litt duggblanke der en gang når de to guttene raste ned unnarennet på Vikersundbakken med stooore glis, men holder det virkelig når man skal kvalifisere lykken sin i disse dager? Jeg gråt jo aldri skikkelig av lykke. Og vi var jo ikke ute i snøen hver eneste dag!! Jeg var ikke sammen med mange nok venner heller, ser det ut til. Kanskje jeg er blitt asosial? Vil de ikke være sammen med oss lenger? Er det i så fall på grunn av innlegg som dette? Jeg fyrte aldri opp i en peis. Lå aldri på en skinnfell. Leide ikke en liksomlaftet hytte eid på timeshare av en danske. Og det var en merkbar mangel på multippel-orgasmer. Hva skal jeg si når jeg møter folk igjen, når de forventer et signal om at jeg så på Facebook hvor vellykkede de var i påsken? Har de lagt merke til at det kan se ut som de var mer lykkelige enn meg?

Lewis Black har fått nok amerikansk freeeeedooom,
og vurderer å flytte til Trysil i påsken.

Den amerikanske komikeren Lewis Black sa etter å ha overvært en Superbowl-finale i amerikansk fotball at han var «actually sick of freedom». Dette etter all flaggveivingen og hurraretorikken i pauseshowet. Jeg skjønner hva han mener. Jeg er drit lei av påske, og jeg har ikke en gang hatt så mye av den i år. Det føles som et sukkersjokk; det er godt en stund, men når man får det stappet ned i halsen på skikkelig Foies Gras-vis, blir det til slutt ganske kvalmende. Det er faktisk grenser for hvor mange ganger medmenneskene dine absolutt må høre hvor lykkelig du er på den nye hytta di denne helgen også. Du la ut det samme bildet forrige helg. Vi har skjønt det, og den er veldig fin, altså. Jeg skjønner at lykken din ikke er ekte før du har delt den på Facebook, men kanskje sende ut en alert først? Jeg gruer meg nesten litt til sommerferien. Kanskje jeg bare skal holde meg unna Facebook under hele fellesferien? Vet ikke om jeg takler alle postene med verdens nyyydeligste barn, verdens herligste kjærester (min også, forresten), ultra-urbane-hyper-sosiale-venneflokker og fantastiske, eksotiske reisemål med vi-elsker-oss-selv-og-hverandre-til-døde-meldinger. Gran Canaria, sier du? Ha! Vi er i Egypt. Egypt, sier du? Ha!! Vi er på Seychellene? Men se på barna mine her på stranda. Vakrere enn dine, ikke sant?!

Men jeg kan trøste meg med én ting; jeg har hatt det bedre enn alle de (og det er faktisk mange av dem) som ikke har hatt råd eller mulighet til å gjøre noe som helst i påsken. Eller de ungene med foreldre som ikke bruker noe tid på sånt kos. De som var alene hjemme mens alle andre var borte, og som satt og ventet på at ferien skulle ta slutt. Som kanskje satt hjemme og var på Facebook (skrekk og gru). Hvis jeg legger ut et bilde av oss på snøen ett eller annet sted – du vet et sånt med soft-filter og sånne gamle fremkallingskanter for å virkelig kladde på med påske-autensitet - kan jeg hvert fall føle meg bedre enn dem. Og noen veldig stor forskjell vil det ikke gjøre, for de har fått fjesene sine så grundig smurt ned i den redigerte, selektive lykkenhverdagen til alle de kjenner og skal møte på skolen etter ferien at de føler seg nok rimelig rævva fra før av. Men, hups, nå må jeg gå. Har sippet litt mye Barolo i solveggen, og lammelåret er snart ferdig her på småbruket til svigers på landet. Var det bra nok, eller må jeg ta bilde av maten så alle får se?

Phu, da kan jeg begrave grinebitern i et par uker.


PS. Sorry på forhånd :-) . Det var ikke meningen å fornærme noen. Men akkurat i påsken ble det så voldsomt at det så ut som hele befolkningen var med i en eller annen form for sekt.

Haaland-Matlary og Paven.

        Hanne Haaland-Matlary har vært pavens rådgiver siden 1999, forteller Aftenposten oss i dag. ”Teologisk har han bidratt enormt mye. Han var så nøyaktig, så skikkelig. Og ikke minst er han dønn ærlig, hele tiden” – forteller Matlary oss i følge den samme artikkelen. Men denne dønne ærligheten, burde ikke den vært nok til å frigi de tusener av dokumenter som ligger i Vatikanet? De som beskriver aktivitetene til den største barnevoldtekstorganisasjonen historien har sett? Det var daværende Kardinal Ratzinger – den nå snart abdiserte x-pave Benedict – som hadde som oppgave å forvalte denne kunnskapen. Han fikk oppgaven av den forrige versjonen av menneskelig perfeksjon, Guds forrige stedfortreder på jord; Pave Johannes Paul II. En annen mann som visste å verne om sine favoritter. Dette var i tiden da Herr Ratzinger satt som prefekt for Troskongregasjonen – det som tidligere gikk under navnet Inkvisisjonen. Verdt å merke seg – som en positiv kommentar til menneskelig fremskritt – er at den Katolske Kirke ikke lenger kan utføre sitt barbari åpenlyst, som under inkvisisjonens tid. Grunnet århunderer med kritikk fra verdslige krefter, modernitet og vitenskap, må nå syndene skjules. Og dette har Matlarys tidligere mottaker av råd gjort på en meget effektiv måte. Han hadde denne oppgaven mens du var hans rådgiver, Matlary. Plaget det deg? Eller visste du ikke om det? Merk forresten også at den dagen den Katolske kirken etter press fra kritikere begynner å ta til orde for å bruke kondomer for å redde liv, så kommer den utvilsomt til å ta dette til inntekt for sin egen fortreffelighet og modernitet. “Se hvordan vi leder an i kampen for de trengende”.

          Hva sa du til ham, Matlary, da paven gjentok sine ødeleggende kommentarer om kondombruk i områder herjet av AIDS? Sa du som sant var, at hans dogmatiske oppfattelser av virkeligheten, hans tolkning av verden og menneskets plass i den, forankret som den er i en moralisme som kommer fra bronsealderen, drepte folk hver dag? Sa du det rett ut? Eller packet du det inn i ærbødighet? Kanskje dere ikke snakket om det i det hele tatt. I så fall; hvorfor ikke? Hva kan, i møte med denne mannen, på noen måte stoppe et menneske fra å skrike disse tingene ut i hans nærvær? Å kreve endringer og anger? Hva kan være viktigere? Hva kan ta presedens i en slik samtale?

Grunnen til at jeg “går etter” Matlary her, og ikke Paven selv, er denne; uten hengivenheten til millioner av mennesker ville ikke denne organisasjonen hatt noen makt. Uten beskyttelsen til seriøse tenkere og underdanige kirkegjengere ville ikke Ratzinger kunnet lære oss opp om moral. Han kunne ikke, med sin bronsealdermoral i sekken, fortalt folk at kondomer er verre enn AIDS, og på så vis hjulpet denne dødelige sykdommen å spre seg. Guttene hans kunne ikke voldtatt uten følger i årtier. Det er dere som har gitt dem denne makten og som enda forsyner dem med en tynn vegg av forsvar. De kunne ikke gjort det uten dere.

En annen grunn er at det er her, i den katolske kirken, at vi har fått bevisene. Jeg er sikker på at andre kirkesamfunn og trosretninger, inkludert Islam, har lignende avsløringer liggende i sin fremtid. Det følger med en ubegrunnet autoritetsordning at folk på toppen kan gjøre som de vil. Men jeg har vanskelig for å se for meg at noe islamsk land skal gå sine hellige menn etter i sømmene på en god del år enda.

For å ytterligere illustrere hvorfor det er de som følger kirkefedrene jeg prøver å stille til veggs; jeg vil nå komme med en horrible påstand. Irland, for å ta et tilfeldig land blant de mange som er blitt rammet av katolsk nestekjærlighet, er et land hvor prester har tatt for seg av forsvarsløse i årtier. Ikke bare voldtekter, men grusomme, voldelige overgrep har foregått i lang tid. Dette er ille. Men det som verre er (og her kommer den horrible påstanden); store deler, om ikke majoriteten, av Irlands befolkning var klar over dette! Tusener på tusener av barn har vært gjennom det. Tusener på tusener av vitnemål er hvisket til venner og familiemedlemmer i gråtende stunder i stille hjørner. Hundrevis av fedre og mødre har skønt det. Tusener har vært aktivt med på å skjule det. Politimenn, politikere, prester. For Guds skyld; jeg visste om det da jeg var 12, og jeg hadde ingen spesiell interesse av hverken Irland eller den katolske kirken. Men de stoppet det ikke. De skrek ikke opp om det. De krevde ikke undersøkelser og rettferdighet for sine små. De fortsatte å sende barna sine inn i kirkene! De fortsatte å vise sin ærbødighet til disse forferdelige slangene og voldsmennene. De latet som ingenting, og så ble hele landet “forskrekket” da det endelig ble bevist. Dette er den største forbrytelsen., Og det er for meg uforståelig

Hva er det som kan få folk til å gjøre slikt? Du, Matlary, er en seriøs og fornuftig tenker. Du har vært rådgiver for en av disse, unnskyld uttrykket, slangene. Du må kunne gi meg et fornuftig svar. Når, for en troende katolikk, slutter et menneske å måtte forholde seg til normal moral? Når, for en troende katolikk, blir han uangripelig? Når blir det forbudt å kritisere ham? Er det den dagen han går ut av teologi-studiene? Den dagen han trår inn i presterollen? Eller er det noe medfødt guddommelig ved ham? Noe som gjør at en mor og en far – ja, hele samfunn – er villige til å ofre sine barn på kåthetens og autoritetens alter så lenge mannen selv kan påstå at han er nærmere Gud enn vanlige dødelige? Hva er det den kollektive fornektelsen egentlig går ut på? Om man ikke moralsk dømmer dette forferdelige mennesket og organisasjonen han representerer nord og ned; hva er grunnen? For løftet om en ikke-eksisterende himmel kan da ikke være verdt denne prisen! Eller er det enklere? Blir man blendet av lyset, av Peterskirkens enorme verdighet, av rikdommen og ritualene? Jeg har sett Duomoen i Milano, så jeg kan forstå hvordan det kan skje. Men du må gi meg noe mer her, Hanne. Noe som unnskylder en slik ufattelig unnfallenhet. Et eller annet som gjør at jeg forstår.