Stemning og politikk på Maidan Square

- Hva synes du om barrikadene våre, Norwegian?

Det er liten politikk rundt en av de utallige brennende oljefatene og stor politikk på den enorme skjermen her på Maidan Square i Kiev. På podiet holder stemme etter stemme oppildnende taler jeg ikke forstår. Men spørsmålet kommer fra «Georgy», som er utplassert barrikadevakt ikledd motorsykkelhjelm og knebeskyttere, men ikke er å forvirre med de høyreekstreme, fotballpøblene og de innleide provokatørene som av og til blander seg inn her og lager problemer. Georgy er beredt på en fortsettelse av politivolden fra helgen.

- Har du sett bedre barrikader noe annet sted?

Jeg er imponert over arbeidet som er nedlagt og av logistikken rundt medisinsk hjelp, matdistribusjonen og de store haugene med ved. For her er det tusenvis – mange fra landsbygda – som trenger varme og føde. Mens Torbjørn Jagland har fløyet inn i et fåfengt håp om å "bringe fred og ro til byen", ligger folk i hundretalls strødd utover gulvene i det okkuperte rådhuset og i den flotte kinobygningen ovenfor plassen. Der inne er det lange skranker med mat og te og en luft som minner om en svett sovesal under Norway Cup. .

Men mest markant er nok byggverkene til Georgy og kompisene hans. De fanekledde barrikadene minner mer enn noe annet om en dramatisk produksjon av Les Miserable. «Do you hear the people sing, singing the song of angry men?». Men kampropet her er lokalt: Slava Ukrayini, roper talerne på podiet., Heroyam Slava, svarer stemmene på plassen. Ære til Ukraina; Ære til våre helter. Det ligger noe nasjonalistisk i ropet som kan virke truende. Men det finnes forskjellige typer nasjonalisme. Du har den selvforherligende vi-er-best varianten som rettferdiggjør dominans, og du har den som kommer fra et land som har brutt ut fra et imperialistisk system, som det gamle sovjetiske. Her er det litt av det første, men mest av det siste, og nordmenn bør kjenne det igjen.

Ikke fordi jeg tror politiet vil ha noen problemer med å få barrikadene deres ned om de først bestemmer seg for det. En stats voldsmakt er vanskelig å stå imot. Men slik maktbruk kommer med en politisk pris, som presidenten har fått føle. De tråkket over grensen hva voldsbruk angår og styrket demonstrasjonene, som så mange ganger før vokste i omfang og støtte p.g.a. maktbruken. Så de må nok vente litt med videre aktiv klubbeføring, og la folk her være i fred i noen dager. Kanskje de burde ta lærdom fra Bangkok, hvor den politiske makt plutselig åpnet dørene og smilte til demonstranter som rådville lette etter sin reaksjon på slik underlig oppførsel.

På den store, imponerende plassen er blandingen av mennesker komplett. Dette er langt fra en homogen samling av studenter og middelklasseungdom. Bestemødre, forretningsmenn, røffe veteraner i kamo, høyreekstreme i marsjerende klumper og de umiskjennelige, sjarmerende øst-europeiske hipstere med sine sure gitarer og noe plagede men smilende intellektuelle fremtoning. Og asfaltfotballspillere som jeg kjenner igjen fra leirene i Madrid og Aten. Alle deltakere i en sunn oppvisning av folkevilje i et land i en lang og krevende demokratiseringsprosess. Hvor viktig er det ikke, uavhengig av om de klarer å oppnå det de vil med den pågående aktiviteten, at folk sier klart fra til sine styresmakter fra tid til annen: «Vi er her hele tiden. Om du ikke oppfører deg vil vi tenne bålet under føttene dine. Så bare pass deg».

Georgy skal bli her så lenge det trengs sier han. Så får vi se. Myndighetene vet at det er vanskelig å holde energinivået oppe i statiske demonstrasjoner. I hvert fall så lenge det ikke er noe konkret og håndfast å reagere mot, slik som batongsvingende politifolk. Det blir en ventesituasjon som de innenfor barrikadene oftest lider mest av. Ressursene koster, og talene blir ofte utslitte etter en uke eller to i kulda. Men de har klart det før Kiev, og man skal ikke se bort fra at de klarer det igjen. Guttene rundt bålet diskuterer lavmælt og intenst hva de skal gjøre for å holde fart på lokomotivet, mens andre prøver å forklare meg hva det hele handler om.

Så hva handler dette om? Er det utenrikspolitikken som vi hører om hele tiden? Jeg vil ha et friskt pust, så jeg finner Nataliya Gumenyuk - aktivist/internasjonal reporter/TV-anker - og spør henne om hun kan komplisere bildet litt for meg. Med en ivrig, hevet pekefinger belærer hun meg energisk om min noe forenklede vestlige oppfatning. Hun har vært på lufta i 13 timer, og det kommer fort og med engasjement når hun gir meg sin versjon av hva som foregår:

- Dette handler ikke om utenrikspolitikken, egentlig. Jeg hører vestlige TV-stasjoner snakker om dette hele tiden, og kollegaer som intervjuer meg vil vite om det. Men at denne avtalen om EU kom som en gnist var en ren tilfeldighet. Det kunne vært hva som helst, som at politiet voldtok en jente sør i landet for ikke så lenge siden. Ja, mange vil at landet nærmer seg EU. De ser på EU som en form for sikkerhet som kan holde myndighetene litt i tømme. Kreve ting av dem som det ikke holder at folket krever. For ingen hører på oss. Det er tradisjonelt en splitt mellom øst og vest i landet, men denne gangen er det annerledes. Det er egentlig ingen sterk og stor gruppe som vil nærme seg Russland, for folk vet at Russland ikke er en rettsstat selv. Og det handler ikke om å komme inn i Euro-samarbeidet av finansielle årsaker. Men EU kan kanskje være en stopper for maktmisbruk og korrupsjon. Men nå har de sagt nei, og det er en følelse av at de nå kan gjøre hva de vil.

- Og folk er virkelig sinte nå. Det er annerledes denne gangen. Folk var ikke forberedt på voldsbruken, og det har gjort alt større. Det var ikke sånn sist. Det er blitt verre. Korrupsjonen, skolesystemet, helsetjenestene. Alt er blitt verre, og nå er volden verre også. Så statsledere, som din Torbjørn, kan komme og prate om prosesser og avtaler mellom posisjon og opposisjon. For dem handler det om å redde ansikt etter å ha blitt forkastet. Så intervjuer jeg våre egne politikere, men de har ingen plan. På mandag er det til tirsdag. På tirsdag er det til onsdag. Vi stoler ikke på dem. Og det er ikke sånn at man nødvendigvis vil skifte ut de som sitter nå med noen andre. Det er ingen vi kan stole på så lenge systemet ikke fungerer. Så dette er protester mot systemet i seg selv. Ikke bare mot Janukovits, og ikke bare mot bruddet om EU-avtalen. Dette har samlet alle slags forskjellige folk. Til og med den ekstreme høyresiden, som er veldig høyrøstede. Og de deler jo ikke EU sine verdier.

Ett lite grøss går i Nataliya: Huff. De er vårt Muslim Brotherhood. Jeg var litt redd for at de skulle kapre alt sammen, men de er nok ikke mange nok selv om de er veldig synlige.

Hun gir inntrykk av at den sittende regjeringen for mange er det minste av flere onder, mens den for andre er både pest og kolera samtidig. Det viktigste for henne å få frem er at fokuset på de forskjellige partiene og blokkene som vestlige kommentatorer konsentrerer seg om ikke nødvendigvis er det viktigste. Her er det systemet selv som er under lupen. Og selv om hun vet at de sårføtte og hutrende menneskene på plassen ikke representerer alle Ukrainas millioner, tviholder hun på at de klare skillene i nasjonen er sjaterte nå, og påpeker hvor mange som virker å komme inn fra provinsene for å delta. Mange ville sikkert være uenig med henne.

Vi må si farvel til plassen. Kvelden etter, og Georgy og gutta sitter her igjen.

- Heeyyy, Norwegian! Come, come. Sit! Det er ukrainsk protest-reggae på scenen nå, og fersk vedforsyning er ankommet fra Gud vet hvor. Jeg snakket med en 21 år gammel student i går: «Jeg bor i skogen, og har masse trær til disse folkene». De har også fått tak i en gitarklimprer i kveld, og stemningen er upåklagelig. Det burde være enhver forunt å oppleve et slikt øyeblikk. Varme, fellesskap, håp, men også sterk besluttsomhet og sinne. Inspirasjon for en hver innbygger i en demokratisk sivilisasjon så gammel at kampene som ga oss det demokratiet for lengst er glemt. Som en vaksine hvis viktighet blir borte etter at sykdommen er forsvunnet. En påminnelse om hvor heldig man er for at man kan sitte i skyggen av et tre som andre har plantet og passet på.

- Så hva synes nordmenn om Putin?

- Vel,……