lørdag 22. september 2012

Hjelp, hjelp! 0.003% av den muslimske verden er veldig, veldig sinna!


Det er lett å fordømme de hysteriske reaksjonene på den hysteriske filmen «Innocence of Muslims».  Jeg er med på det. Det er steinaldersk, infantilt og viser en enorm usikkerhet, samt en tendens til vold som ligger og koker like under overflaten. Det er også, i hvert fall for min del, lett å si at Fabian Stang var litt pinglete da han stod foran byens muslimer for å ta avstand fra filmen uten å være enda mer beinhard og krystallklar på at dette er et ytringsfrihetsspørsmål som ikke er åpent for kompromiss i den vestlige verden. Men så begynner det enkle bildet å rakne litt.


Whops. Legg merke til at til og med 0.01-tallet er feil.
En del mennesker forsøker nå å komme gjennom den voldsomme buldringen fra våre medier og deres dekning av saken, som så ofte fokusert på voldelige opptøyer og ingenting annet. Det blir f.eks. pekt på hvor fantastisk liten den er, denne delen av den muslimske verden som hevdes å representere helheten. Her er noen interessante tall.

Vil ikke dette si, alle dere der ute på ytterste høyre fløy, at Blitz representerer Norge som helhet? Jeg mener, hvis Blitz skulle dukke opp på internasjonale TV-skjermer fra en demonstrasjon i Oslo ett sted, så ville vel de utgjøre noe lignende når det kommer til representasjon i rene tall? Eller enda verre; neste gang det holdes en pro-Palestinsk demo i Oslo, kan vi jo trygt anta at den speiler deres egne meninger, kan vi ikke? Jeg må minne om at det å dømme folk etter forskjellige standarder er den Bibelske definisjonen på hykleri. Ikke at jeg tror på den sånn generelt, men.

To andre storyer kommer ut fra Benghazi, men bare for de som er villige til å lete litt. Dagen etter drapet på den amerikanske ambassadøren i byen kommer det et stort antall bilder av vanlige folk (du vet; de ikkeeksisterende moderate muslimene), som uttrykker sin misnøye med protestene og sin sorg over ambassadørens død. Han var tross alt meget engasjert i den Libyske frigjøringskampen. Flere eksempler på dette kan finnes her:


I går kom det også inn rapporter fra samme by om store folkemasser som demonstrerte mot de væpnede bandene og deres overgrep. Blant annet ble hovedkvarteret til Ansar al Sharia stormet. Bakgrunnen for stormingen var misnøye med demonstrasjonene og volden etter Muhammed –filmen. Her er to fremstillinger, en fra CNN, en fra Al Jazeera English:




Dette har ikke vært til forsvar for de demonstrasjonene som har kostet liv eller til religiøs hårsårhet generelt. Heller ikke for de som har planlagt dette så godt. Det har heller ikke vært for å utfordre den ytringsfriheten vi absolutt må verne om. Men folkens; ta en valium. Foreløpig. For det kan eskalere, dette her. Hvis de rette (gale) personene i Midtøsten benytter seg av dette politisk, kan det komme ut av kontroll. vi ser også fremstøt i Statene fra anti-muslimske krefter som nå kjører på med reklamekampanjer og lignende som kan gjøre det verre. Vi får ikke håpe det. For ytterligere meninger om film-bråket:

torsdag 13. september 2012

Når to tullinger sloss.


Hvis du skulle være så uheldig å se to menn sloss på gaten, er du fristet til å konkludere med at den ene er en engel og den andre en djevel? Eller kan det være to tullinger? Kanskje to veldig greie fyrer som har hatt en misforståelse? Eller kan det, som det oftest er med folk, være litt godt og vondt i begge to? Det virker som en naturlig slutning å trekke, og jeg skulle ønske folk tok den varianten litt oftere når det gjelder utenrikspolitikk.
I tilfellet «Muhammed-tegninger Part 2» som utspiller seg i Midt-Østen akkurat nå, tror jeg imidlertid vi kan si at det faktisk er to tullinger som er i tottene på hverandre. Det er fristende å tro at hard core høyrevridde religiøse tullinger i USA og Israel har et nært samarbeid med religiøse fanatikere i muslimske land. Det virker altså som om en gjeng semi-profesjonelle provokatører med kameraer tilgjengelig har forsøkt (og lyktes) i å få hysteriske fanatikere som ikke tåler å bli fornærmet til å ta livet av noen som ikke har så mye med saken å gjøre. Igjen. Det høres veldig kjent ut, ja. Provokatørene (Hvis du vil ha en grundigere gjennomgang av hvem det ser ut til å være: http://www.nytimes.com/2012/09/13/world/middleeast/origins-of-provocative-video-shrouded.html?_r=1&smid=fb-share) serverer en lang flat ball inn, og ekstremistene tar den og løper. Begge sider får det nøyaktig som de vil. Provokatørene vil ha islamistene til å demonstrere volden de er så glade i å utøve, og islamistene vil ha kaos i maktbalansen. Tror du de sender hverandre julekort også?  

Misforstå meg rett; ingenting som kan trykkes i en avis eller filmes med et kamera rettferdiggjør i mine øyne det som gjøres i Kairo og Benghazi nå. På et eller annet tidspunkt i vår evolusjon må det da være mulig å reagere på tiltale med noe annet enn brannbomber og skarpe skudd. Men jeg ser altså ikke helt poenget med filmer av denne typen. Jeg er helt for religionskritikk. Historisk sett er det kanskje den viktigste delen av ytringsfriheten vår, og den friheten må vi skjerme om med alt vi har. Og jeg håper venstresiden i dager som disse husker sine krangler med våre egne religiøse samfunn opp gjennom tidene. Vår egen kirke er tross alt så tannløs som den er (og takk for det) på grunn av en enorm kollisjon med vitenskap og modernitet hvor den nå litt for tolerante venstresiden har spilt en stor rolle. Men denne filmproduksjonen har ingenting med religionskritikk å gjøre. Den har null konstruktivt å melde, den er ment for å lage bråk, og det klarer den.

Det er to ting til som virker åpenbart. Disse demonstrasjonen, i likhet med demonstrasjonene som kom etter Muhammed-tegningene, er vel regisserte og planlagte. I det forrige tilfellet tok det flere måneder før bråket startet, og det ble til og med plusset på et par egne tegninger som aldri var blitt trykket i noen avis. I dette tilfellet ser det ut til å være timet i forhold til den Amerikanske ambassadørens tilstedeværelse. I tillegg blir vesten ofte beskyldt for å ikke forstå resten av verden. I dette tilfellet ser vi det motsatte. Etter Muhammed-tegningene ble den danske statsminister besøkt av flere offisielle representanter fra de fornærmede land som krevde at han tok kontroll over hva avisene i hans land trykket. Snakk om å ikke forstå samfunnet man snakker til.

Det er et uttrykk som lyder omtrent slik: Når elefantene kriger er det gresset som lider. Her er noen meldinger fra «gresset», altså innbyggere i Benghazi, som jeg håper mange får med seg:

http://www.buzzfeed.com/jtes/12-photos-of-benghazi-citizens-apologizing-to-amer