Breiviks ikke-unike moralske univers.

Breiviks oppførsel i retten og rettferdiggjøring av sine handlinger er sjokkerende og rystende, men bør kanskje ikke være så overraskende for kommentatorer. Kanskje vi har en kommentator-mangel her. Vi ser eksperter på lov, rettspsykologi og politikk uttale seg. Vi ser avisenes fast ansatte kommentatorer klatre over hverandre for å uttrykke sjokk og avsky. Det er sikkert en renselsesprosess i det som kan være nyttig, men nå begynner det å holde. Det begynner også å holde med de små, irrelevante opplysningene om Breiviks penn og om armen hans hviler på benet eller bordet. Unntaket er kanskje Stefan Brunvatne i Aftenposten på mandag, som forsøker å balansere inntrykket fra rettssalen og helle litt kaldt vann i blodet på kommentatoriet. Ja, vi er alle rystet og sjokkert, men det ville også være nyttig å sette Breivik i et mer historisk perspektiv for å bedre forståelsen av hvordan han er så overveid og uberørt som han er. Å kommentere dette krever en annen type ekspertise, og den er tilgjengelig her til lands.

Breivik, trygg og stolt av
sin moralske overlegenhet.

Breiviks måte å vurdere sine egne handlinger er kjent for historikere innen politisk vold. Skjoldet han snakker om at han har skapt er ikke uten parallell i historien. Heinrich Himmler`s berømte Potsdam-tale til sine SS-folk er den perfekte illustrasjon. Her forteller Himmler sine soldater at han har sympati for dem; at her er en gruppe som virkelig vet hvor hardt det er når likene ligger i hauger; når man må skyte forsvarsløse i store antall. Og i tillegg, som salt i såret, blir man beskyldt for å være morder og brutal. Av ingen annen årsak enn at man ofrer seg for sitt folk og sitt land ved å gjøre denne grusomme men akk så nødvendige jobben. Her trengs et skjold. Vi må bli harde som Krupp-stål vi gutta i SS som har denne jobben, slik at vi kan beholde vår verdighet. Verdighet var viktig for Himmler, som straffer tyveri hardt blant sine soldater mens askeskyen står ut av pipene. Ulikhetene i ideologien er her irrelevant, det er idéen om å gjøre godt gjennom ondskap som er tema.

Et medlem av Hutu-militsen i Rwanda forteller avslappet om den dagen han og naboene endelig fant den 11 år gamle Tutsi-gutten de hadde lett etter i noen dager. Foreldrene hans var allerede drept, så de lurte på hvor han hadde gjort av seg opp til nå. Etter å ha slått ham i hodet med en rot-klubbe ble gutten levende begravet. Mannen husker å se den lille, fremdeles levende hånden hans stikke skjelvende opp av jordsmonnet. «Du er far, hvordan kan du gjøre slikt», er spørsmålet fra reporteren. «Det var jobben min. Vi gjorde det vi måtte. Det var en hard jobb, og vi var slitne når kvelden kom». Likeså dreper ikke Taliban mennesker vi ville sett på som uskyldige fordi de ikke har moral. De dreper fordi de har en egenkonstruert moral. Det er Guds vilje, så hvorfor skjule det? Hvorfor skamme seg? Det er ingen tilfeldighet at Breivik mener vi har ting å lære fra al-Qaida. Det er antagelig liten grunn til å argumentere moral med massemordere av denne typen; de mener selv de har den definitive versjonen av det. De vil samfunnets beste, koste hva det koste vil.

Drømmen om et rent og homogent samfunn, som oftest ligger til grunn for disse hendelsene, er langt fra unik. Spørsmålet om homogenitet er heller ikke eksklusivt for ekstreme bevegelser. Du finner den diskusjonen i grunntekstene til republikanismen, liberalismen og pragmatismen. Selv venstresidens filosof-kjæledegge John Rawls sloss med tanken; han ser at en viss grad av homogenitet er nødvendig, men vil ikke helt si det rett ut. Men i Breiviks radikale versjon går det galt. Mange har forsøkt, ingen har lykkes. Men det ville være naivt å tro at det ikke vil forsøkes igjen. Det som er spesielt i dette tilfellet er at Breivik kommer ut av ingenting. Vel, ikke ingenting. Men han har ikke et stort politisk rammeverk i ryggen. Når Røde Khmer forsøkte å føre sitt land tilbake til det de kalte År 0 - en renselse av sinn og sjel for hele befolkningen, en ny start, en utopisk renhet - eksisterte det et massivt forvarsel i form av en stor eksisterende politisk struktur. Den massive tømmingen av storbyer til et nytt liv på landsbygda kunne ikke forutsees som sådan, men den falt inn i en rekke av hendelser. Den dukket ikke bare opp en tilfeldig dag i slutten av sommerferien.

Ekspertise på disse spesifikke tingene er tilgjengelig. «Drømmen om det fullkomne samfunn» er skrevet av Øystein Sørensen, og Bernt Hagtvedt`s pensum i Folkemord og politisk massevold på Blindern er fullt av informative henvisninger som er direkte brukbare for å forstå ekstremistens tankegang. Jeg vil se mer av denne typen kommentatorer i media.

Spørsmålene til de som deler Breiviks selvkonstruerte ideologiske moral kan f.eks. være følgende; har denne typen rettferdiggjørelse av drap noensinne vært brukt av regimer eller personer som ikke nå sees på som skampletter på menneskets historie? Kan man finne en suksesshistorie for denne typen tankegang, et positivt resultat for de som utførte det? Breivik er kun unik i at han angrep alene og ut av en nesten usynlig tåke. Setter vi ham i en større sammenheng har det eksistert hundretusener av ham. Spørsmålet er om dette er noe vi noensinne vil få bukt med. Jeg tviler.

"Kjentmannssyndromet"...

(kommentar til http://www.dagbladet.no/2012/04/08/tema/reise/belgia/charleroi/urban_safari/21023921/)

...kaller jeg det, når folk insisterer på at alt er verst akkurat der de bor. Jeg kom på navnet på biltur i Portugal, hvor svigers syntes alt det forfalne var så sjarmis. Ting som i andre land er sjarmerende og påkaller lengtende sukk (en litt sliten løshund på et gatehjørne, en forfallen og støvete fortausresteurant med dårlig service, en smilende tigger i filler) er der vedkommende selv bor et bevis på samfunnets forfall og en glimrende anledning til å kjefte på noen. Der nede er det sjarme og autensitet, her er det forfall og bevis på myndigheters udugelighet. Og den flotte kirken i Mosel-dalen, du vet den rundt svingen der med de fine trærne, den fikk deg til å gispe i beundring. Den samme kirken står opptil flere steder nede i Oslo, du har bare ikke giddet å legge merke til den. Location, location, location.

Kanellos, den etter hvert så legendariske
opprørshunden i Athen. Men han hadde vel
vært sjarmis her hjemme også? 

Colosseum falt nemlig ikke sammen av seg selv; det ble plukket fra hverandre for å skaffe byggematerialer til andre ting. Det samme gjelder til en stor grad Angkor Vat i Kambodsja. Selv hadde jeg brylluppsmiddagen min i en sinnsykt vakker og unik trebygning ute og skogen som for noen år siden ble foreslått nedbrent som en brannøvelse for det lokale brannvesen. Alle var så vant til det huset. Ingen så det lenger.

Så Oslo er den styggeste byen i verden. Nei, Bergen. Nei vent, Trondheim. Brussel? London? Moskva? Uansett hvor du selv bor er det styggest hvis du bare vil det hardt nok. Og hvis du flytter til en ny by kan du på relativt kort tid bestemme deg for at den ved nærmere ettersyn er enda styggere. Helt til du flytter igjen. Selv har jeg sett styggere byer enn her jeg bor i Belgia, Hellas, Filippinene og Tyskland. Men jeg har også sett finere.

Og legg merke til at jo høyere folk klager på hvor ille alt er, jo mindre villig er de til å bidra til å gjøre noe med deg. Alt skal være skinnende blankt, og jeg skal aldri betale skatt. Og hvis det er noe feil, så skyldes det de som faktisk vil at vi skal betale skatt. Og det er høylytt kjeft når det er et hull i veien, samtidig som det er anklager om sabotasje av dem som person når veien innsnevres for reparasjon av nevnte hull. Kravet ser ut til å være at usynlige nisser, på frivillig basis må vite, skal krype ut av huller i asfalten og fikse ting. De skal aldri synes, aldri sperre av veien, og aldri koste noe.  Intellektuell dissonans, er det det det heter?

Øystein og Kristin, sitting in a tree.

Øystein Stray Spetalen har bydd SV til dans og SV svarer med å bukke og neie. Er ikke sikker på takten her, men det ser ut som det er mange som har lyst til å tromme den. Det rangles med CDO`er, SIV`er og CDS`er som om The Gypsy Kings skulle sitte på scenen.

Spetalen går ut og sier at tusenvis av småsparere tapte pengene sine p.g.a. Kristin Halvorsen. Hun er visstnok spesielt udugelig, og hennes ego var så stort at hun hungret etter en jobb hun ikke var kompetent til å inneha. SV’s finanspolitiske talsmann plukker opp banjoen: «Jeg oppfordrer Spetalen til å slutte med dette våset, og heller innrømme at han er rasende på Kristin Halvorsen fordi hun sørget for at han måtte bidra til fellesskapet som andre folk». Puh. Temposkifte. Dette mener selvfølgelig Spetalen er et personangrep, i motsetning til det han selv sa om sin dansepartner under gitarintroen til hele showet.

Hvorfor er Kristin så udugelig? Jo, hun fikk ikke stoppet de risikable og innviklede spareinstrumentene som var så populære i finansmarkedene. Credit Default Swaps, Structured Investment Vehicles, Collateralized Debt Obligations. Ting tidvis godtroende mennesker kjøpte av fulltids utspekulerte mennesker, ofte med sure toner og utakt som følge, som i de såkalte Terra-kommunene (Når noen lar seg svindle og noen svindler, vet jeg forøvrig hvilken av  partene jeg er mest gretten på).

For det er ingen tvil om at det var svindel på et helt nytt nivå alt dette, noe Spetalen ser ut til å være enig i. Og manglende reguleringer er uten tvil en hovedårsak. Det jeg er ute etter er grunnen til at Halvorsen var så spesielt udugelig? Dette er en farsott som har rammet hele det vestlige samfunn hardt. De fleste adskillig verre enn Norge. Alt som finnes av finansregulerende institusjoner, nasjonale så vel som internasjonale, gikk på limpinnen. Det var dette enorme korthuset av internhandler, bygget 30 ganger så høyt som verdien av de boliglånene som lå under dem, som førte til at det gikk mugg i tubaen in the first place. Tidligere genierklærte Alan Greenspan måtte slukøret spille ballade foran den amerikanske kongressen om sin manglende evne til å oppfatte trusselen. Og han var selve guden! Var han mer, mindre eller like udugelig som Halvorsen, Øystein? Han og alle de andre? Og er det din mening at dette hadde vært gjort bedre under en hvilken som helst annen finansminister? Empirien fra den store verden der ute ser ut til å tale imot deg.

Dramatikken er for øvrig langt fra over. Neste vers kommer nå, og ligner til forveksling foregående sanger om finansielle kriser og boblesprekk. I USA, boblenes nåværende hjemland, er over 90% av den såkalte økonomiske oppstandelsen falt i lommene på den øverste prosenten. Vi har det mange kaller en «jobless recovery», og skjevfordelingen ser ikke ut til å gå i piano. Dirigentene som ledet hele orkesteret rett i vannet står igjen på et podie som er betraktelig høyere nå enn den var før finansmusikken gikk i ball. Konsolidering heter det visst, når banker som er store nok til å ta en støyt under en krise kjøper opp de som ikke er det, noe som gir uttrykket «too big to fail» en helt ny patina. Rart hvordan dette skjer hver gang. Jeg gleder meg ikke til neste pause, for den blir adskillig verre. Da hjelper det kanskje ikke å ta dekning i orkestergraven.

Har man interesse av å finne ut noe om tankegangen har jeg ingen bedre forslag enn disse to briljantene herrene, Bird and Fortune, i livlig passiar:

http://www.youtube.com/watch?v=WzPij_Ty2aU&feature=related

Og her:

http://www.youtube.com/watch?v=lWDdcD-1xoo
http://www.youtube.com/watch?v=ScwGBNMH428&feature=relmfu